Om få dager, 15. oktober, trer flere endringer i rettshjelpsloven i kraft. Lovendringene har som mål at flere skal få dekket sitt behov for advokatbistand via fri rettshjelp. Samtidig er det lovgivers ønske å sikre en mer rettferdig fordeling av kostnadene mellom det offentlige og klienten utfra sistnevntes inntektsevne. Fraværet av et offentlig ordskifte rundt konsekvensene av endringene, som i realiteten vil medføre en offentlig regulering av så vel salær som tidsbruk i svært mange saker, er bemerkelsesverdig.

Kort oppsummert innebærer lovendringene at grensen for hvem som har krav på fri rettshjelp oppjusteres betydelig. Fra dagens (for enslige) kr 350.000 i brutto årsinntekt og kr 150.000 i netto formue, til 5 ganger grunnbeløpet i Folketrygden (G) samlet for brutto årsinntekt og halvparten av netto formue. Verdi av og gjeld i egen bolig skal ikke inkluderes i beregning av nettoformue

Et nytt og komplekst system

Samtidig introduseres et komplekst system for beregning av egenandel, hvor klienten ut fra inntekt og formue kan ende med å måtte dekke en egenandel på mellom 1 og 99 % av kostnaden eks. mva. Klienten slipper rett nok å betale mva., slik at reell maksimal egenandel når kostnad inkludert mva. regnes inn vil være 74 %. En gulrot for advokatene er at innkreving av egenandel ikke blir advokatens ansvar, men skal håndteres av det offentlige.

I skrivende stund er grunnbeløpet (G) kr 130.160, slik at 5 G er kr 650.800. Til sammenligning var medianlønnen (altså punktet hvor halvparten av lønnsmottakerne tjener mindre og halvparten mer enn punktet) i 2024 ifølge SSB kr 641.880. Selv om en del personer må antas å ha noe nettoformue når man trekker fra boligverdi og -gjeld, er det likevel en realitet at svært mange flere vil ha krav på fri rettshjelp fremover. Dette er jo, tross alt, også lovendringens hensikt, hvor regjeringen selv anslår at ca. en tredjedel av befolkningen ville falle inn under ordning om behovsprøvd fri rettshjelp.

Lite rom for fleksibilitet

Imidlertid synes det underkommunisert og lite drøftet at når klienten har krav på fri rettshjelp så omfatter dette hele pakken med lov og forskrifter, inkludert stykkprisforskriften og salærsatsen. Opprinnelig var ordningen med stykkpris foreslått fjernet og erstattet av et annet system av rettshjelpsutvalget i sin utredning NOU 2020: 5 Likhet for loven. Dette ble ikke fulgt opp i det videre lovarbeidet. I stedet ble det i sommer nedsatt et nytt utvalg, salærutvalget, som blant annet har fått i mandat å «foreta en helhetlig revisjon av stykkprisordningen, herunder om denne bør benyttes i større utstrekning enn i dag». Dette utvalget har frist til ut 2026 for sine forslag. Inntil videre gjelder altså den eksisterende stykkprisforskriften med sine normerte timer. 

For en klient som trenger bistand i et ektefelleskifte, hvor brutto årsinntekt og halvpart av nettoformue utgjør kr 640.000, innebærer regelendringene at klient har krav på fritt rettsråd i medhold av rettshjelpsloven § 11 annet ledd nr. 1. Med videre henvisning til stykkprisforskriften § 5 annet ledd nr. 7 bokstav a vil et slikt oppdrag betales med syv ganger den offentlige salærsatsen, som p.t. er på kr 1315 eks. mva. Advokaten vil for bistand i et ektefelleskifte få betalt kr 9205 eks. mva. Unntaket er om det medgår minst det dobbelte av stykkprisforskriftens normerte timetall, da kan man søke statsforvalter en skjønnsmessig innvilgelse av ytterligere timer.

Ovenstående gjelder selv om klienten i realiteten betaler 95 % av regningen eks. mva. fra egen lomme gjennom egenandel. Både den fastsatte timeprisen og den normerte tidsrammen ligger uansett til grunn. Det kan heller ikke avtales mellom klient og advokat at klient selv skal dekke eventuelle timer som overstiger syv timer arbeid eller mellomlegget til advokatens alminnelige timepris innenfor rettshjelpsoppdraget, det setter rettshjelpsloven § 3 en grense mot. Det er imidlertid anledning til å inngå et nytt oppdrag når oppdraget som omfattes av fri rettshjelp er avsluttet, hvor det eksplisitt bør fremgå at det fremtidige arbeidet ikke dekkes under ordningen med fri rettshjelp.

Risiko for advokaten – og usikkerhet klienten

Basert på litt uvitenskapelig kollegieforskning er det grunn til å tro at lovendringene vil komme som julekvelden på kjerringa. Det ser ut til at få, om noen, har fått med seg at endringene for lengst er vedtatt og sanksjonert, og trer i kraft i kommende uke. Og, om mulig har enda færre satt seg inn i hva lovendringene innebærer innenfor fagområder som for eksempel familierett, barnerett og arbeidsrett. Jeg frykter derfor at mange kolleger vil oppdage de nye reglene på den harde måten i tiden fremover.

Skulle man eksempelvis inngå et oppdrag med en klient som har krav på fri rettshjelp med sine normale timesatser, og fakturere for eksempelvis 13 timer arbeid, vil man i ettertid kunne oppleve fellelse i Advokatnemnda med pålegg om å betale tilbake til klient det overskytende mellom det man faktisk har fakturert og egenandelen klienten skulle ha betalt. Manglende informasjon om adgangen til fri rettshjelp vil stort sett alltid være advokatens risiko.

En annen konsekvens er at kombinasjonen av en offentlig fastsatt timepris og en ditto normert tidsramme for oppdraget vil gjøre det uattraktivt å jobbe med benefiserte saker. I dag er volumet av saker som omfattes av behovsprøvd fri rettshjelp for de fleste advokater beskjedent. Dermed kan en advokat med en alminnelig portefølje av egenbetalende klienter til normale timepriser kunne «subsidiere» inntektstapet som ligger i de få sakene med fri rettshjelp, om enn dette skjer mer ubevisst fra advokatens side. Imidlertid, når en vesentlig del av porteføljen består av saker hvor timepris og tidsbruk i saken er fastsatt gjennom lovregulering, vil dette kunne skape en økonomisk usikkerhet for mange advokater.

Mulig skjevhet i rettssikkerheten

En naturlig reaksjon vil da kunne være at flere advokater og firmaer velger å reservere seg mot å yte bistand i saker med fri rettshjelp, rett og slett fordi det ikke vil være økonomisk drivbart å påta seg slike saker. Dette vil også kunne medføre et betydelig økt skille i kvaliteten på de juridiske tjenestene som bemidlede kan få, hvor verken timepris eller tidsbruk reguleres, og den kvaliteten som alminnelige lønnsmottakere vil få av advokater presset til det ytterste på tid og pris gjennom lovverket.

En annen reaksjon vil være at flere advokater begrenser oppdraget dekket av fri rettshjelp til et absolutt minimum gjennom oppdragsbekreftelsen, for etterpå å tilby et nytt oppdrag for det videre arbeidet til ordinære timepriser, hvor det tydelig fremgår at oppdraget ikke dekkes av fri rettshjelp. Det er grunn til å tro at en del klienter vil oppleve dette som urimelig, og jeg vil anta at Advokatnemnda må belage seg på en del saker rundt denne tematikken fremover.

Jeg finner det bemerkelsesverdig hvor stille det har vært rundt en såpass stor omveltning av hvordan mange advokaters arbeidshverdag vil fortone seg fremover. Hvorvidt dette skyldes at man ikke helt har fått med seg endringene, eller ikke har forstått rekkevidden av disse, vet jeg ikke.

Men realiteten er at endringene kommer allerede om noen dager, og konsekvensene vil følge i tiden fremover.