Tvisteloven trådte i kraft 1. januar 2008, og innebar på mange måter en reform av sivilprosessen gjennom regler som skulle sørge for en raskere, billigere og riktigere prosess.

For at målene skulle nås i størst mulig grad, ble det besluttet at loven skulle evalueres. Evalueringen ble ferdigstilt i 2013. På bakgrunn av konklusjonene i evalueringen og senere innspill fra domstolene, advokater og andre aktører i rettspleien sendte Justis- og beredskapsdepartementet i juli 2018 forslag om flere endringer i tvisteloven ut til høring, med høringsfrist til oktober 2018 (Snr. 18/3837). Ett av mange fornuftige endringsforslag som ble fremmet, heving av verdigrensene, har blitt fulgt opp med endringer i tvisteloven som trådte i kraft 1. juli 2020. Forslaget i tvistelovevalueringen om å gjøre det obligatorisk for retten å angi avslutningen av preklusive frister til en konkret dato, har imidlertid tilsynelatende blitt liggende.

I gjeldende tvistelov er fristene gjennomgående angitt ved antall dager, uker eller måneder. Domstolloven § 148 åpner for at domstolene «kan» angi avslutningen av en frist ved en bestemt kalenderdag. Det generelle inntrykket er likevel at flere domstoler forholder seg til de generelle fristangivelsene som følger av tvistelovens bestemmelser. I en god del tilfeller blir det dermed opp til partene å beregne fristens utløp i lys av bestemmelsene i domstolloven kapittel 8 og ulike forskrifter.

Mange vil kanskje mene at dette er uproblematisk. En rekke rettsavgjørelser viser imidlertid at både privatpersoner og advokater jevnlig går i fella som følge av det som kan oppleves som fragmentariske og vanskelig tilgjengelige fristregler. Dette medfører ikke bare en risiko for rettstap. Jevnlige tvister knyttet til forståelsen av fristreglene medfører mindre effektive og mer kostnadskrevende prosesser, hvilket harmonerer dårlig med tvistelovens formål.

Vi kjenner ikke bakgrunnen for at forslaget fra departementet vedrørende fristfastsettelser tilsynelatende har blitt liggende. Det er imidlertid vanskelig å se grunnen til at det ikke har blitt fulgt opp på lik linje med hevingen av verdigrensene. Det er ikke tale om omfattende endringer. Høringsuttalelsene vitner også om at høringsinstansene i det alt vesentlige var positive til endringer på dette punkt.

Etter vårt syn er tiden overmoden for en lovendring. Fastsettelsen av forkynnelsestidspunkt ble forenklet i det store flertallet av sivile saker, som følge av at ELSAM-forskriften § 3a gjorde det obligatorisk for advokater og autoriserte advokatfullmektiger å bruke aktørportalen i kommunikasjon med domstolene. I påvente av ikrafttredelse av ELSAM-forskriften § 9 er det fastslått at de alminnelige reglene for underhåndsforkynnelse gjelder, jf. HR-2018-327-U.

Fordelen med at det lovfestes en plikt for retten til å angi utløpet av preklusive frister til en konkret dato vil være at risikoen for feil forskyves fra partene til den rett som fastsetter fristen, samt en høyere grad av forutberegnelighet og effektivitet i saksforberedelsen.

For flere advokater vil det muligens også være en opplevd bonus i form av forbedret nattesøvn.