Stortinget vedtok i sin tid måltall for saksbehandlingstiden i domstolene. For meddomssaker i tingrettene er denne satt til tre måneder. I Trøndelag har det nå oppstått en diskusjon om hvilken status dette måltallet skal ha rent prosessuelt.
Årsaken er en begjæring Oslo statsadvokater sendte til Trøndelag tingrett i sommer, om forlengelse av en forvaringsdom. Slike begjæringer må fremsettes tre måneder før utløpet av forvaringsperioden. I dette tilfellet utløper den i desember.
– Ikke en lovbestemt frist
Da Trøndelag tingrett kom tilbake med brev om berammingstidspunkt, ble det klart at statsadvokaten ikke hadde mulighet til å møte innen domstolens målsetting på tre måneder. Tingretten svarte da med å sende hele saken i retur, uten å beramme den. Oslo statsadvokatembeter fikk i stedet beskjed om å sende over saken på nytt, på et tidspunkt der de hadde mulighet til å møte opp innen 90 dager.
– Det er påtalemyndighetens oppfatning at 90-dagersfristen ikke kan begrunne at saken sendes i retur til oss. Målet om tre måneders saksbehandlingstid er ikke en lovbestemt frist, det er et mål domstolene har fått for å få ned saksbehandlingstiden, sier statsadvokat Carl Graff Hartmann, som håndterer saken.
Til tross for at det ikke forelå noen kjennelse å anke, har han anket spørsmålet til Frostating lagmannsrett. Lagmannsretten kommer til at tingrettens brev, der saken ble returnert, skal være å anse som en kjennelse om avvisning, som kan ankes.
Ikke avvisningsgrunn
Trøndelag tingrett skriver i et tilsvar at retur av saker er «et av få verktøy
domstolen har for å styre porteføljen», og fremhever at Oslo statsadvokatembeter gjentatte ganger er blitt orientert om begjæringen må sendes til Trøndelag tingrett på nytt, om tingretten skal ha mulighet til å behandle den videre.
Frostating lagmannsrett kommer til saken skal avvises som for sent anket, men er enig med påtalemyndigheten i at tingretten neppe hadde hjemmel for å avvise begjæringen under henvisning til tremånedersfristen. Frostating skriver:
«Det foreligger ingen avvisningsgrunn i lovens forstand, da det ikke foreligger noen formelle mangler ved påtalemyndighetens begjæring om beramming av saken. Det følger av straffeprosessloven § 275 første ledd første punktum at hovedforhandling skal avholdes så snart som mulig. Tingretten kunne med rette i stedet stilt krav om at statsadvokatembetet flyttet saken til en statsadvokat som hadde ledig tid på et tidligere tidspunkt enn den aktuelle statsadvokaten.»
Krever kjennelse
– Det interessante ved lagmannsrettens kjennelse er det den skriver om «at tingretten neppe har hjemmel for å avvise en begjæring om å beramme en sak under henvisning til at aktor ikke kan møte innenfor de 90 dager tingretten har som mål for gjennomføring av hovedforhandling». Lagmannsretten fastslår at en avvisning av saken må skje i form av en kjennelse, sier Hartmann.
– Lagmannsretten avviser anken på grunn av fristoversittelse. Hvorfor sendte ikke statsadvokaten inn begjæringen på nytt, slik tingretten oppfordret til?
– Da tingretten returnerte saken oppfattet påtalemyndigheten i første omgang dette som en administrativ beslutning, ikke som en avvisning. Det tingretten ba om var en oversendelse av det de allerede hadde fått. Først senere ble det klart at saken var avsluttet og måtte oppfattes som avvist. Da anket vi til lagmannsretten. Vi registrerer at lagmannsretten mener anken burde vært sendt tidligere, sier Hartmann.
– Meget interessant
Av kjennelsen fremgår det at tingretten manuelt har gjenopprettet den aktuelle saken, slik at forsinkelsen ikke skal påvirke behandlingen av forvaringsspørsmålet. Sorenskriver Leif Otto Østerbø sier tingretten forholder seg til at anken er avvist.
– For vår berammingspraksis er dette av helt underordnet betydning, da vi sjelden sender saker tilbake på denne måten. For praksis fremover er det imidlertid meget interessant at lagmannsretten uttrykker at tingretten «med rette» kunne stilt krav om intern omfordeling hos påtalemyndigheten for å få berammet saker innen fristene Stortinget har gitt, sier Østerbø.
