Denne kronikken ble først publisert i Nettavisen

Hvem tar de viktigste avgjørelsene i Norge? Det er lett å tenke at det er politikerne. Som regel er det feil. Hver dag tar hundrevis av dommere over hele landet avgjørelser som får store konsekvenser: De nekter en mor erstatning for en bilulykke. De gir en far samværsrett til barnet sitt. De frifinner en sønn som risikerte lang fengselsstraff. De dømmer en datters overgriper.

Metoden dommerne bruker for å ta disse avgjørelsene er like enkel som den er genial:

De lytter.

De hører på alle som har sett noe relevant, leser all dokumentasjon, innkaller eksperter og får fremført de beste argumentene fra begge sider. Deretter tenker de seg om. Nøye. Først da kommer de til en konklusjon.

Juss er heldigvis ikke politikk. Men kanskje har enkelte politikere noe å lære av dommerne før de konkluderer i vanskelige politiske spørsmål?

Denne uken foreslo et ekspertutvalg å redusere antallet tingretter i Norge. Ikke fordi de fryder seg over å sentralisere mest mulig, men fordi de på faglig grunnlag mener det vil gi bedre rettssikkerhet.

Man kan være helt enig, litt enig eller skeptisk til forslagene. Eller man kan være Arbeiderpartiet, som avviste rapporten dagen før den kom ut, uten å ha lest én side. Eller Senterpartiet, som varslet sin motstand allerede i mars – over et halvt år før noen visste hva utvalget ville anbefale.

Gode grunner for endring

De som faktisk leser rapporten vil finne gode argumenter for endringer.

Allerede på barneskolen lærte vi at det skal være likhet for loven i Norge. Men visste du at rettsavgjørelsene er mer vilkårlige i små domstoler enn i store? At små domstoler ikke kan behandle alle saker? At rettssalene i de minste domstolene står ubrukt nesten 80 prosent av tiden, samtidig som saksbehandlingstidene ved de største domstolene er så lange at kriminelle jevnlig gis strafferabatt som kompensasjon? Er det virkelig nødvendig at alle 60 tingretter skal ha hver sin godt lønnede leder og tilhørende sekretariat?

Og for alle som har sett true crime-serier som «Making a Murderer»: Visste du at Norge er det eneste landet i Europa som enda ikke tar filmopptak av rettssakene – blant annet fordi vi har så mange tingretter?

Ikke distriktspolitikk

Enkelte ønsker å gjøre dette til en sentraliseringsdebatt. Men domstoler er uegnet som brikker i et distriktspolitisk spill. Vi snakker ikke om et postkontor, en matbutikk eller et kemnerkontor, men en institusjon som utgjør selve bærebjelken i rettsstaten. Sysselsetting er viktig, men bør ikke trumfe rettssikkerhet.

Det er selvfølgelig viktig at det ikke er for langt til nærmeste domstol, men heldigvis er de færreste av oss ofte i retten. Og da blir spørsmålet: Den ene gangen i livet du er utsatt for noe kriminelt, saksøker noen, eller er tiltalt i en straffesak – hva er det viktigste for deg? At reiseveien er 30 minutter kortere, eller at avgjørelsen er så god, grundig og rettferdig som mulig?

Politisk feighet

Vi har ikke alltid hatt 60 tingretter i Norge. I 1980 var tallet 99. Dette holdt seg stabilt gjennom nittitallet. I 2001 foreslo regjeringen, basert på ekspertråd, en kraftig nedskalering.

Du lurer kanskje på hvilken justisminister som fikk gjennom dette «distriktsfiendtlige» forslaget? Svaret er Hanne Harlem fra Arbeiderpartiet. Statsministeren het Jens Stoltenberg. Dette var i tiden da Arbeiderpartiet fortsatt var et styringsparti, som turte å ta upopulære, men nødvendige avgjørelser.

Det er nok ingen som er 100% enig med alle deler av Domstolskommisjonens rapport. Ikke jeg heller. Sluttresultatet blir nok annerledes. Men alle politikere med et fnugg av ansvarsfølelse må ta inn over seg et ubestridelig faktum: Domstolene har ønsket seg endringer lenge, og det finnes gode grunner til å komme dem i møte. Gang på gang har politikerne feiget ut. Man vinner ikke popularitetskonkurranser med nedleggelser. Det er jo alltid et valg å vinne.

Men jo lengre man utsetter oppvasken, desto større blir den.