En dom Høyesterett avsa denne uken pløyer inn i svært kompliserte problemstillinger i forvaltningsretten generelt, og plan- og bygningsretten spesielt.
Utgangspunktet er en konflikt mellom en utbygger og en nabo til utbyggingen. Plan- og bygningsloven sier at at naboer som tjener på en utbygging kan pålegges å spleise på infrastrukturen, i den grad den øker deres tomteverdi.
Dette foregår ved at utbyggeren legger ut, og så krever refusjon fra eventuelle naboer.
Kranglet om summen
Ikke så overraskende er naboene uenige i fordelingen i dette spleiselaget. Utbyggeren fikk opprinnelig kommunens godkjenning til å sende en regning på 6,7 millioner kroner. Dette vedtaket ble opphevet av Statsforvalteren, som mente det var tatt med for mange kostnadsposter i refusjonskravet.
Før Trondheim kommune rakk å fatte nytt vedtak, sendte utbyggeren så en ny beregning. Denne fjernet det Statsforvalteren var misfornøyd med, men var likevel enda høyere enn den første. Denne gangen ble naboene krevd for hele 8,9 millioner. Ikke desto mindre ble dette nye refusjonsregnskapet godtatt av både Trondheim kommune og Statsforvalteren, og det er gyldigheten av dette vedtaket tvisten nå står om.
I dommen som kom denne uken, sier Høyesterett for det første at kommunen ikke kunne godkjenne det nye refusjonskravet, ettersom utbyggeren var bundet av størrelsen på det opprinnelige kravet.
I tillegg avklarer Høyesterett at domstolene har anledning til prejudisielt å prøve gyldigheten av et kommunalt vedtak – også om dette skulle være stadfestet av Statsforvalteren – til tross for at staten ikke har vært part i saken.
Kapper hardt
Høyesteretts resultat er det samme som både Trøndelag tingrett og Frostating lagmannsrett kom til. Naboene tilkjennes fulle sakskostnader for alle tre instanser. Høyesterett benytter imidlertid anledningen til å slå hardt ned på timeantallet.
Advokaten, Guri Uvsløkk Vagnildhaug fra Bjerkan Stav, hadde for Høyesterett levert et salækrav på 1.122.825 kroner uten mva, for 420 timer á 2700 kroner. Førstvoterende skriver:
«Riktignok er det isolert sett ikke noe å si på timesatsen. Men saken har ikke vært større enn at den har vært forhandlet over én utvidet rettsdag i Høyesterett. Prosessfullmektigen har dessuten ført saken i alle instanser, hvor de samme spørsmålene har vært forhandlet. Selv om det må forventes grundige forberedelser til behandlingen i Høyesterett, har prosessfullmektigen kunnet dra veksler på tidligere arbeid.
Også sett i lys av at lovforarbeidene gir klare signaler om at kostnadsnivået i sivile saker skal holdes nede, se HR-2023-1157-A avsnitt 52 med videre henvisninger, mener jeg at salærkravet for Høyesterett ikke kan settes høyere enn 600.000 kroner.»
– Når det gjelder sakskostnadene har jeg ingen andre kommentarer enn at det tas til etterretning, sier Vagnhildhaug.
Høyesterett har ingen innvendinger mot salærkravene i undersinstansene, og Trondheim kommune dømmes dermed til å erstatte drøyt 1,9 millioner for tre instanser, inkludert mva.
– Viktige og praktiske problemstillinger
– Avgjørelsen avklarer viktige og praktiske problemstillinger ved refusjonsregelverket og mine parter er svært godt fornøyd med avgjørelsen, sier Vagnhildhaug.
Hun mener et motsatt resultat hva gjelder den prejudisielle prøvingsretten ville skapt en uoversiktlig rettsregel.
– Dette vil også ha betydning innenfor den generelle forvaltningsretten, ut over de spesielle refusjonsreglene. Avgjørelsen inneholder videre en viktig avklaring i de tilfeller det foreløpige refusjonsvedtaket blir opphevet og skal behandles på nytt. Høyesterett legger til grunn at det gjelder begrensninger i forvaltningens adgang til å bygge på nye opplysninger ved en fornyet behandling av det foreløpige vedtaket. Mine parter har vært opptatt av hensynet til forutberegnelighet i refusjonsprosessen, noe Høyesterett tillegger betydelig vekt, sier Vagnildhaug.
Dommen finner du her.
