I sin nye bok «Norsk ekspropriasjonsrett», kommenterer Jens Edvin Skoghøy noen få lagmannsrettsavgjørelser, hvorav to gjelder ekspropriasjonen av grunn og rettigheter til nytt sykehus på Brakerøya. Begge avgjørelsene ble anket til Høyesterett men nektet fremmet. Den første (HR 2021-1697-U) er kommentert i mitt innlegg i Rett24 19. januar 2024. Den andre gjelder ankenektelsen av Borgarting lagmannsretts overskjønn (21-038833 SKJ-BORG/03). Overskjønnet og ankenektelsen ble ikke kommentert fordi jeg selv var ekspropriatens prosessfullmektig.

Den første saken gjaldt begjæring om skjønn fremmet av en tredjepart med rettigheter knyttet til eiendommen. Begjæringen ble avvist av både tingrett og lagmannsrett (LB-2020-180327), under henvisning til at fristen i oreigningslova § 16 var utløpt.

«Åpenbart uriktig»

Oreigningslova § 16 lyder: «Vedtak om eller samtykke til oreigningsinngrep fell bort så framt skjøn ikkje er kravd innan eitt år».

Spørsmålet var om bortfall av ekspropriasjonsvedtaket etter ett år etter oreigningsloven § 16, samtidig er en søksmålsfrist etter skjønnsprosessloven § 4 andre ledd. Denne bestemmelsen lyder: «Er eiendom eller rettighet som ledd i en ekspropriasjon, jfr. § 46, tatt i besittelse uten at erstatningsspørsmålet i sin helhet er avgjort, kan vedkommende eier eller rettighetshaver ved skjønnsbegjæring kreve skjønn til fastsetting av ekspropriasjonserstatningen.»

Skoghøy karakteriserer lagmannsrettens avgjørelse som «åpenbart uriktig» (s.196). Dette i kontrast til Nils Erik Lie, som i sin kommentarutgave til skjønnsprosessloven fremholder at lagmannsrettens standpunkt «har de beste grunner for seg», og «gir uttrykk for gjeldende rett».

Skoghøy påpeker at ekspropriaten normalt ikke vil ha behov for å kreve skjønn når ekspropriasjonsvedtaket bortfaller etter § 16. Lagmannsretten overser imidlertid at § 4 andre ledd forutsetter at eiendommen er tiltrådt uten at erstatningsspørsmålet er avgjort. Ekspropriasjonen står mao. ved lag til tross for at eksproprianten ikke har begjært skjønn. Ett års-fristen i § 16 kan derfor ikke gjelde skjønn begjært av ekspropriaten etter § 4 andre ledd.

Kunne vært avklart

I artikkelen publisert her i Rett24 i januar, påpekte jeg flere grunner til at oreigningsloven § 16 ikke kunne være en søksmålsfrist for ekspropriaten etter skjønnsprosessloven § 4, annet ledd. Dette kunne ankeutvalget enkelt avklart basert på skriftlig behandling. Spørsmålet er av prinsipiell betydning, og gjelder et generelt lovtolkingsspørsmål. Skoghøys vurdering underbygger standpunktet.

Skoghøy omtaler som nevnt også Borgarting lagmannsretts overskjønn (21-038833SKJ- BORG/03) som gjelder grunnervervet på Brakerøya.

Sakens rettslige hovedspørsmål var om ekspropriaten hadde krav på den høyeste verdi av salgsverdien og bruksverdien, jf. ekspropriasjonserstatningslova § 4. Bruksverdien skal fastsattes ved at både eiendommens verdi og utviklingsgevinsten erstattes.

Lagmannsretten nektet under henvisning til tilpasningsplikten å legge bruksverdien til grunn: Ekspropriaten kunne brukt erstatningen til å kjøpe en eller flere eiendommer, utvikle disse og oppnå tilsvarende fortjeneste (s. 24). Erstatningen ble fastsatt til MNOK 450, som var vesentlige lavere enn tingrettens erstatning på MNOK 630 basert på pristigningen på primært brukte leiligheter fra 2012 til 2019. Verdien av utviklingseiendommer hadde steget mer i perioden.

Får aldri full erstatning

Borgarting lagmannsretts overskjønn ble anket til Høyesterett prinsipalt på grunnlag av uriktig anvendelse av tilpasningsplikten. Anken ble nektet fremmet. Skoghøy omtaler lagmannsrettens rettslige vurdering på side 74, og karakteriserer den som «klart uriktig»:

«Lagmannsrettens resonnement er at dersom det må antas at salgsverdien kan reinvesteres i lignende eiendommer, har ekspropriaten fått sitt tap erstattet, og kan da ikke kreve erstatning for en høyere bruksverdi. Denne avgjørelsen er imidlertid klart uriktig.

Ekspropriaten har etter ekspropriasjonserstatningsloven § 4 første ledd krav på å få erstattet det som er høyest av salgsverdien og bruksverdien. Ekspropriatens tilpasningsplikt kan ikke benyttes som grunnlag for å frata ekspropriatens krav på erstatning for en bruksverdi som er høyere enn salgsverdien. Det er bare lavere gjenanskaffelseskostnader som kan frata ekspropriaten rett til erstatning for bruksverdien, jf. § 4 første ledd. For at lavere gjenanskaffelseskostnader kan frata ekspropriaten rett til bruksverdierstatning, må det påvises et konkret reinvesteringsobjekt. Det er ikke tilstrekkelig at det sannsynligvismulige reinvesteringsobjekter. I overskjønnet i Brakerøya-saken bommet lagmannsretten på dette punkt».

Borgarting lagmannsrett kunne for øvrig heller ikke konkret påvise at tilsvarende eiendommer kunne kjøpes for i nærheten av MNOK 450. For det første fordi det ikke forelå tilsvarende eiendommer i markedet. For det andre fordi prisen uansett ville ligge mange hundre millioner høyere. På grunn av (den uriktige) anvendelsen av tilpasningsplikten, innebar lagmannsrettens avgjørelse i realiteten at eiendomsutviklere aldri ville kunne få full erstatning i samsvar med Grunnloven § 105. Man skulle således tro at spørsmålet hadde en viss prinsipiell interesse. 

I denne saken var lagmannsretten satt med to fagdommere med bakgrunn fra Regjeringsadvokaten. Den dissenterende fagdommeren hadde bakgrunn som statsadvokat. Mindretallet ga delvis kompensasjon for prisstigningen fra 2012 til 2019 og satte erstatningen til MNOK 600. Flertallet fastsatte erstatningen til presis samme beløp som staten frivillig hadde akseptert - MNOK 450.

Man kan reise spørsmål om dommernes bakgrunn har påvirket resultatet, eller om rettferdighetssansen utvikles bedre gjennom strafferettspleien