Vedtakelsen av tvisteloven ledet til en vesentlig nyvinning i norsk sivilprosess, nemlig regler om gruppesøksmål, som vi finner i tvisteloven kapittel 35.

Det var under lovforberedelsen betydelig strid om man burde innføre regler om gruppesøksmål i Norge. Representanter for næringslivssiden var mot og advarte mot det en upresist kan kalle «amerikanske tilstander» med ufunderte søksmål, som har karakter av utpressing. Representanter for forbrukersiden var for og mente at gruppesøksmål ville bidra til at forbrukere mer effektivt kunne håndheve sine rettigheter. Erfaringene så langt er nok at sannheten ligger et sted midt mellom; gruppesøksmålsreglene er neppe blitt misbrukt slik enkelte fryktet, men de er kanskje heller ikke blitt det saliggjørende virkemiddel som andre håpet.

Reglene lever imidlertid i beste velgående – og det har vært en rekke gruppesøksmålssaker for norske domstoler. Tvisteloven gir mulighet både for påmeldingssøksmål, der man, slik navnet tilsier, må melde seg på for å være omfattet av søksmålet og utmeldingssøksmål, hvor en nærmere angitt gruppe blir medlem av søksmålet med mindre man melder seg ut. Påmeldingsgruppesøksmålene kan i første rekke sees som en effektivisering av reglene om subjektiv kumulasjon, mens det er utmeldingsgruppesøksmålene som representerer de «egentlige» gruppesøksmålene med størst potensiale for effektivisering. Dette illustreres godt av Forbrukerrådets gruppesøksmål mot DNB som ble avgjort av Høyesterett for omlag ett år siden. Gruppen bestod av omlag 180 000 andelseiere i tre fond i perioden 2010 – 2014, og gruppen ble i Høyesterett tilkjent et prisavslag i forvaltningshonoraret på 0,8 % av forvaltningskapitalen. Prisavslaget utgjorde i gjennomsnitt ikke mer enn 1590 kroner pr. andelseier, men det samlede prisavslaget utgjorde 286 millioner kroner.

De norske reglene er særlig inspirert av amerikanske og svenske gruppesøksmålsregler. Da tvisteloven ble vedtatt, var det lite inspirasjon eller rettslige føringer fra EU på sivilprosessens område. Drøftelsen i NOU 2001:32 om betydningen av EØS-relaterte regler for sivilprosessen, innledes illustrerende nok med å vise til at «EØS-statenes frihet med hensyn til sin egen prosesslovgivning – den prosessuelle autonomi – svarer i så henseende til det som i utgangspunktet også gjelder for EU-stater» (s. 151). Som påpekt allerede av Haukeland Fredriksen i 2008 i hans artikkel, Tvisteloven og EØS-avtalen, vil blant annet EØS-avtalens målsetning om like regler og konkurransevilkår implisitt stille en rekke krav til norsk prosesslovgivning – utover det norske myndigheter hadde sett for seg.

Utviklingen på EU-plan har imidlertid de senere årene også gått i retning av at det i direktivs form gis regler som også mer direkte stiller krav til nasjonale – og dermed – norske prosessregler. På immaterialrettsområdet har en sett flere eksempler på dette. Eksempelvis stiller direktiv 2016/943 om beskyttelse av forretningshemmeligheter, som har gitt opphav til forretningshemmelighetsloven, krav om at statene har bestemmelser om taushetsplikt og lukking av dører under rettergang.

Siste skudd på EUs sivilprosessuelle stamme er direktiv 2020/1828 om adgang til å bringe inn saker for å ivareta forbrukernes kollektive interesser, som ble vedtatt 25. november 2020. Direktivet inneholder nær sagt bare sivilprosessuelle bestemmelser, og direktivet vil – dersom det tas inn i EØS-avtalen (mer om det nedenfor) kreve endringer i tvisteloven. Hovedtrekkene i direktivet er:

  • Medlemsstatene pålegges gjennom direktivet å sikre at såkalte godkjente institusjoner kan gå til det som er definert som representative søksmål, det vil si en «action for the protection of the collective interests of consumers (...) to seek an injunctive measure, a redress measure, or both». Alle organer og organisasjoner som er lovlig opprettet, som har en legitim interesse i å ivareta forbrukerinteresser og ikke er opprettet med fortjeneste som formål, kan søke om å bli en godkjent institusjon.
  • Godkjente institusjoner skal kunne kreve midlertidig sikring og forbudsdom for å få stanset eksempelvis en ulovlig praksis, men slike institusjoner skal også kunne gå til sak for å håndheve forbrukerrettigheter i form av krav om erstatning, utbedring, omlevering, prisavslag eller heving. Direktivet åpner her for at medlemstatene kan gi regler om hva som skal skje med midler som blir til overs, eksempelvis erstatning som ikke kreves inn av forbrukere. Det endelige direktivet er således mer fleksibelt enn et tidligere kontroversielt forslag, som la opp til at den økonomiske kompensasjonen i saker som gjaldt mindre beløp for den enkelte forbruker, skulle tilfalle forbrukeres kollektive interesser – for eksempel et håndhevingsorgan eller en forbrukerorganisasjon.
  • Interessant nok adresserer direktivet uttrykkelig finansiering fra tredjeparter (ofte kalt søksmålsfinansiering), og det stilles krav om at slik finansiering ikke skal lede til interessekonflikter, og det skal unngås at finansiørens økonomiske interesse ikke går på bekostning av ivaretakelsen av forbrukerinteressene. 
  • Direktivet har også regler som skal gjøre det mulig å inngå forlik som godkjennes av domstolen og som blant annet innebærer at domstolen kan nekte å godkjenne forlik som ikke i tilstrekkelig grad ivaretar forbrukerinteressene.
  • Endelig har direktivet også andre prosessuelle bestemmelser som blant annet sakskostnader og virkningen av avgjørelser.

EUs tilnærming til gruppesøksmålsreglene preges samtidig av at det er forbrukerhensynene i vid forstand som står i fokus. Direktivets virkeområde er begrenset til krenkelser av nærmere angitt fellesskapslovgivning, og direktivets vedlegg 1 lister opp 66 rettsakter som skal være omfattet av dette regimet. Selv om det også i Norge særlig har vært forbrukerhensyn som har begrunnet regler om gruppesøksmål, er de norske reglene ikke begrenset til dette. I Norge har en således sett eksempler på gruppesøksmål både fra aksjonærer og arbeidstakere. Arbeidstakerrettigheter er et område som ikke er omfattet av direktivet, selv om tradisjonelle vernehensyn gjør seg gjeldende også her. EUs tilnærming vil for land som allerede har regler om gruppesøksmål – kunne lede til en prosessuell fragmentering med ulike regler avhengig av om en er utenfor eller innenfor direktivets virkeområde. Dette vil også være ganske fremmed fra en norsk lovgivertradisjon med tvisteloven som en ramme for alle typer sivile tvister.

Ønsket om å unngå en slik fragmentering, samt ønsket om å beholde eksisterende og relativt effektive norske gruppesøksmålsregler, kan kanskje påvirke Norges holdning til direktivets EØS-relevans. I EØS-notatbasen heter det foreløpig bare at EØS-relevansen er «til diskusjon». Så langt synes norske myndigheters tilnærming til slike prosessuelle reglers EØS-relevans å ha vært vaklende. Direktiv 2004/48/EF om håndheving av immaterialrettigheter ble i sin tid ikke tatt inn i EØS-avtalene med den begrunnelse at direktivet «inneholder en del prosessrettslige regler» som «faller utenfor EØS-avtalens virkeområde», se Prop.81 L (2012–2013) s. 8-9. Dette synspunktet kan imidlertid se ut til å være på vikende front, og direktiv 2016/943 om beskyttelse av forretningshemmeligheter, som også inneholder slike prosessuelle regler, er tatt inn i EØS-avtalen. Det er derfor neppe en dristig spådom at også «gruppesøksmålsdirektivet» vil måtte implementeres i norsk sivilprosess – og at norsk sivilprosess vil europeiseres ytterligere i årene som kommer.