Tvisten mellom Asbjørnsen og disiplinærnemnda har utspring en lang plan- og bygningsprosess i Fredrikstad kommune. Asbjørnsen representerte naboene til en tomt kommunen vurderte å gi dispensjon til å bygge ut, og det var i den sammenheng at Asbjørnsen smalt hardt med døren. I et brev til kommunen skrev Asbjørnsen blant annet:

«Et dispensasjonsvedtak vil innebære et forsettlig brudd på forvaltningsloven og plan- og bygningsloven. Det vil innebære et eklatant eksempel på myndighetsmisbruk. Naboene vil derfor kreve erstatning av kommunen og den enkelte tjenestemann som er ansvarlige for å behandle dispensasjonssøknaden.»

I klagen til disiplinærutvalget, skrev kommunen at de, «og i særdeleshet» de ansatte ved Regulerings- og byggesaksavdelingen, opplevde brevet som meget ubehagelig, og «nærmest som en trussel for å skremme den enkelte saksbehandler og tjenestemann» til å avslå søknaden.

– Eneste virkemiddel

Asbjørnsen ble felt for brudd på god advokatskikk, og det er dette vedtaket han og Advokatfirmaet Haavind nå bestrider gyldigheten av. Overfor tingretten anførte de at brevet var saklig i form og innhold, og at dette var det eneste tilgjengelige virkemiddelet for å hindre at dispensasjonssøknaden ble innvilget. Rasmussen var talsmann for klientene, og har rett til ikke å bli identifisert med dem, refererer tingretten.

Asbjørnsen og Haavind peker fremholder også at brevet var et søksmålsvarsel, men får ikke gehør for dette i Oslo tingrett. Tingrettsdommer Oddmund Svarteberg deler tvert imot disiplinærnemnda syn, og mener de aktuelle uttalelsene ikke kan regnes som noe søksmålsvarsel. Dette fordi det på det aktuelle tidspunktet ennå ikke fantes noe vedtak å gå til søksmål mot.

Svarteberg mener dessuten at det må være forskjell på å varsle søksmål før et vedtak er fattet, og å varsle etter at et vedtak er fattet. Dette fordi en «trussel» om søksmål ikke lenger er egnet til å påvirke tjenestemannen, dersom vedtaket alt er gjort. Tingretten skriver videre:

«Var advokat Asbjørnsen sitt poenget med brevet å få fram at klientane hans hadde hatt store utgifter dei ville ha dekka dersom det blei gitt dispensasjon frå reguleringsplanen, ville det ha vore nok å opplyse om at kommunen ville bli saksøkt. Det var unødvendig i tillegg å truge med at tilsette i kommunen som truleg er mindre betalingsdyktige enn det Fredrikstad kommune er, også ville bli saksøkt. Det er med på å forsterke inntrykk av at formålet med trugslen mot dei tilsette i kommunen som skulle behandle dispensasjonssøknaden, eine og aleine var å påverke dei til å arbeide for at søknaden blei avslått. Det blir kalla ureint tråv i somme kretsar og forsøk på utilbørleg påverking i andre kretsar.

Konklusjonen er at retten som Disiplinærnemnda, finn at formålet med advokat Asbjørnsen sitt brev av 21. januar 2017 var å påverke «beslutningsprosessen i klagers favør». Den finn også at trugslen om å saksøke dei som skulle behandle søknaden om dispensasjon, gjekk «langt utover det som måtte fremstå som nødvendig for å ivareta klientens interesser på en saklig og korrekt måte, og likevel få frem klientens syn».

Vurderer anke

Advokatfirmaet Haavind sier de ennå ikke har vurdert om dommen skal ankes.

– Før vi bestemte oss for å anke vedtaket fra Disiplinærnemnda inn for domstolen, gjorde vi en grundig vurdering sammen med eksterne rådgivere. Vi registrerer at Oslo tingrett har kommet til en annen konklusjon. Vi må nå gå grundig inn i dommen og premissene for den før vi avgjør om vi skal forfølge saken videre, sier managing partner i Advokatfirmaet Haavind, Preben Brecke.

Striden gjelder forøvrig utbygging av en rekke utleiehytter ved Hankø fjordhotell, et prosjekt til dels svært ressurssterke hyttenaboer har lite til overs for.

Tingretten skriver forøvrig at den finner det «lite truleg at eit erstatningssøksmål ville ha ført fram».