Advokat Mikkel Toft Gimse skriver om pressedekningen av rettssaken mot Marius Borg Høiby: «Detaljert dekning av svært private forhold begrunnes med samfunnsoppdrag og medienes kontrollrolle. Men tror mediene selv på dette? Tror noen på dette?»

Gimse tror i hvert fall ikke på dette. Inntrykket etter å ha lest innlegget, er at det skyldes noen misforståelser og en noe overfladisk innsikt i hvordan medier jobber i 2026. 

Det er ikke Gimse alene om, så la meg dele noen refleksjoner og litt informasjon. Utgangspunktet vil først og fremst være Aftenpostens dekning, som er den jeg er ansvarlig for og kjenner vurderingene bak.

Klikk

Den første refleksjonen handler om klikk og sensasjon og mangel på hensyn til rettens aktører, særlig de fornærmede. 

La meg si det slik: Det hadde vært verdens enkleste ting å gjøre denne rettssaken om til en sensasjonell klikkfest, med enorm trafikkvekst som resultat. Vi kunne vinklet om og frontet hvert eneste stykke informasjon om relasjoner og hendelser i saken, det er nok å ta av. Men det gjør vi jo ikke, og jeg ser ikke at andre mediehus gjør det i stor stil heller. Heller ikke blant dem som har en forretningsmodell som drives av sidevisninger og det som på folkemunne kalles klikk. Flere dekker saken løpende i livestudio som leserne må oppsøke for å finne, og mange av postene i live studio når aldri forsidene. Pushmeldingene er få. 

Hvorfor? Jo, fordi vi har hatt og har diskusjoner om samlet trykk, behovet for detaljer og skjerming av de fornærmede. Det er åpenbart dypt ubehagelig for dem å fortelle om disse hendelsene foran et publikum som en rettssal og en pressedekning utgjør. Spørsmålene fra påtalemakt og forsvarere er detaljerte og for mange påtrengende. En rettssak er ubehagelig, ikke minst når voldtekt er blant temaene. Dette er vi fullstendig klar over, og vi har kjøreregler for hvilken informasjon vi viderebringer: Den skal ha relevans for tiltalen og vurderingen av skyld. Svært mye av det som kommer frem i retten, blir ikke videreformidlet av noen medier, og med god grunn. 

Men, ja, gjengivelsen av flere av forklaringene er detaljert. Særlig for tiltalepunktene som omhandler voldtekt og mishanding i nære relasjoner er dette viktig. Det er svært uklart for mange hvor straffeansvaret inntreffer i situasjoner som de får beskrevet i retten. Det er vesentlig at vi som samfunn forstår mer av det. Når jurister etterlyser pressedekning av rettssaker – for det skjer også rett som det er  – er det nettopp fordi de mener dekningen bidrar til å styrke forståelsen for hvor grensene går.

Andre plattformer

Den andre refleksjonen jeg vil dele gjelder hva medier er i 2026. Såkalte redaktørstyrte medier, altså medier med en presseetisk og juridisk ansvarlig person på toppen, er bare en del av mediebildet. Mitt inntrykk er at svært mange jurister ikke har særlig god oversikt over mediebildet utover denne delen av det. 

Men jeg vil oppfordre Gimse til å ta en tur innom Reddit. Eller Jodel. Eller Tiktok. Der kan han undersøke hvordan saker som denne diskuteres, hvordan fornærmede blir identifisert, hvordan tiltaltes motiver og historie gjennomgås, hvordan ikke-verifiserte påstander og bilder deles, hvordan videoer lages og spres - og så spørre seg om disse universene skal få styre fortellingen om hva saken handler om? De redaktørstyrte mediene har en oppgave med å korrigere myter, rykter og usannheter som spres på disse plattformene. Vi har også en oppgave med å forklare hvordan en rettssak fungerer, aktørenes rolle og hvorfor vi ikke navngir særlig mange som forteller i saken.

Mange på min og Gimses alder bruker ikke mye tid på disse plattformene, men det gjør altså hundretusener av yngre nordmenn. Her formes inntrykk, meninger og folkedomstoler.

Et særlig ansvar

Til slutt: Hvorfor skal rettssaker overhodet være et offentlig anliggende? Hvorfor skal ikke rettens aktører få gjøre jobben sin i fred, la dommeren skrive ferdig dommen, for så å sende oss konklusjonen? 

Gimse sier det selv: Mediene har en viktig rolle i å sikre åpenhet og kontrollere institusjonene. Jeg vil legge til: Med saker som før rettssaken har utløst mye mediedekning er dette desto viktigere. Nettopp vi som har ledet an i nyhetsarbeidet frem til rettssaken har et særlig ansvar for å dekke det som skjer i retten. Der får tiltalte fortelle sin versjon, der kommer nyansene, der kommer tvilen, der kommer bevisvurderingen. Den dagen dommen faller, er det viktig at folk skjønner hvorfor tiltalte ble funnet skyldig eller ble frifunnet. Det skal ikke være rom for spekulasjoner.

Jeg som redaktør i Aftenposten er opptatt av tilbakemeldinger vi får på dekningen vår. Vår nyhetsredaktør er tilgjengelig for spørsmål og kritikk i live studio, og vi publiserer kritiske debattinnlegg. Vi har fått kritikk for at den er for detaljert, men vi har også fått kritikk for at vi har utelatt opplysninger som kan komme tiltalte eller fornærmede til gode. Vi må kunne svare for vurderingene vi gjør, men det er ingen garanti for at de alltid lander riktig. Derfor skal vi lytte til kritikerne. 

Men jeg må få drepe myten om at alt vi gjør er klikkdrevet – i så fall hadde dekningen sett svært annerledes ut. Og jeg må få avlive inntrykket av at dekningen hadde vært helt annerledes hvis ikke retten hadde ilagt pressen begrensninger. Vårt eget etiske regelverk – Vær varsom-plakaten – ilegger oss begrensinger vi er svært komfortable med. Dekningen ville sett svært lik ut, også uten de særlige begrensingene i denne saken.