I forbindelse med at Skanska hadde engasjert selskapet HGT AS som underentreprenør under konstruksjonen av administrasjonsbygg og verksted for Bybanen i Bergen, oppsto tvist om sluttoppgjøret.
Gulating lagmannsrett mente imidlertid, under dissens fra en fagkyndig meddommer, at Skanska ikke i tilstrekkelig grad hadde spesifisert eller begrunnet innsigelsen mot sluttsummen. Sluttfakturaen fra HGT lød på snut 59 millioner kroner. I Skanskas tilbakemelding på denne var beløpet delt i tre kategorier: «Andel godkjent», «Andel avvist» og «Andel ikke ferdigbehandlet». Den siste gjaldt et beløp på 28,6 millioner kroner, og det er denne som er kjernen i tvisten.
«Normalt forstandig»
Lagmannsretten mente denne siste posten ikke kvalifiserte til å være en «innsigelse», i standardkontraktens forstand. Førstvoterende Arne Ringnes drøfter først hva som generelt skal kreves av en innsigelse, og skriver at det skal «vises stor forsiktighet med å innfortolke et begrunnelseskrav som ikke har god støtte i ordlyden eller i standardkontraktens system»:
«Jeg viser dessuten til at et krav om begrunnelse åpner for tvister om begrunnelsens innhold og omfang. Det har også betydning at bestemmelsene om sluttoppgjøret bør være enkle å praktisere og ikke reiser behov for juridisk bistand.
Min konklusjon, basert på kontraktens ordlyd og system og hensett til reelle hensyn, er at kravet til innsigelser etter punkt. 33.2 kan begrenses til en tilkjennegivelse av uenighet uten at det kreves en nærmere begrunnelse. Men innsigelsene må identifisere hvilke deler av kravsbeløpet i sluttoppstillingen som bestrides, og dette må gjøres på en slik måte at en normalt forstandig underentreprenør kan forstå hvilke betalingskrav som ikke godtas.»
Etter dette peker retten på at formuleringen «Andel ikke ferdigbehandlet» isolert sett kan trekke i retning av at Skanska ikke i tilstrekkelig grad tok stilling til sluttoppstillingen.
«Men lest i sammenheng med innsigelsesbrevet og den forklarende teksten i vedlegg 2, som er likelydende for «Andel avvist» og «Andel ikke ferdigbehandlet», fremgår det klart at Skanska tok stilling til kravene og bestred alle krav som ikke var eksplisitt akseptert. Disse kravene og beløpene er identifisert og spesifisert i opplistingen. Etter min mening er det ikke tvilsomt at en normalt forstandig underentreprenør måtte forstå dette som en tilkjennegivelse av uenighet.»
– Ingen har grunn til å juble
Henrik Garmann representerte underentreprenøren i saken. Han peker på at det for entreprenører flest at det i sluttoppgjøret er en fordel å få størst mulig klarhet, tidligst mulig.
– Mange entreprenører opplever at byggherrer gir mer eller mindre standardiserte tilbakemeldinger på sluttoppgjøret, og at oppgjøret av den grunn trekker ut i tid. Dette har negativ betydning for likviditeten, og kan være prosesskapende. Høyesterett stiller med denne dommen ganske så beskjedne krav til hva som er å betrakte som innsigelser i sluttoppgjøret i NS 8415 og NS 8405. Jeg vil tro at bransjen vil oppfatte Høyesteretts tolkning som relativt byggherrevennlig. I så måte har verken ankende part eller ankemotparten grunn til juble, ettersom begge er entreprenører, sier Garmann.
Entreprenørforeningen var partshjelp for Skanska i saken, og prosessfullmektig Nils-Henrik Petterson sier dommen er viktig for Skanska, ettersom den gjaldt et betydelig beløp.
– For bransjen er det først og fremst viktig på få en avklaring av hvilke krav som gjelder for sluttoppgjør og sluttoppgjørskrav. Dommen fastslår at sluttoppgjørets formål er å avklare de økonomiske rammene for sluttoppgjøret og at det derfor er svært små krav til begrunnelse. Etter vårt syn er dette en viktig avklaring og en god dom, sier Petterson.
