Høyesterett: Domstolene må prøve forvaltningsvedtak i straffesaker

Kjennelsen ankeutvalget avsa før helgen, har utspring i en varetektsfengsling på Romerike. En mann med innreiseforbud til Norge ankom Gardermoen i oktober. Der ble han pågrepet, siktet for brudd på innreiseforbudet og varetektsfengslet.

Mannen mener imidlertid selv at innreiseforbudet var ugyldig, og han anket derfor fengslingen, med påstand om at domstolene pliktet å ta prejudisiell stilling til om innreisevedtaket var gyldig. Argumentasjonen er at dersom innreiseforbudet ikke var gyldig, så foreligger det ikke noe straffbart forhold, og dermed heller ikke grunnlag for varetekt.

Opphever

Høyesterett har tidligere slått fast at domstolene ikke plikter å ta stilling til dette, men da ved internering av utlendinger. Under henvisning til dette førte mannens anke ikke frem i Eidsivating. Høyesterett påpeker imidlertid at man ved internering har en egen hjemmel, som sier at det ikke trenger å foreligge et gyldig vedtak. Slik er det ikke i straffesaker. Tvert imot. Ankeutvalget skriver:

«Etter ankeutvalgets vurdering er det (...) et straffbarhetsvilkår at den aktuelle innreisen har skjedd i strid med et gyldig forbud mot slik innreise. Som det fremgår av de to avgjørelsene fra 2004 og 2012 som er omtalt foran, må det dermed også foreligge skjellig grunn til mistanke om at siktede har brutt et slikt forbud.»

Ankeutvalget gir også retningslinjer for både beviskravet og prøvingsgraden i saker som dette, og opphever Eidsivatings fengslingskjennelse.

Selvstendig prøving

At det reises straffesak på bakgrunn av forvaltningsvedtak med varierende grad av gyldighet, har denne høsten vist seg å være en ikke helt upraktisk problemstilling. Forsvarer Veysel Ince mener avgjørelsen vil ha stor praktisk betydning.

– Når fengsling av en siktet beror på at et forvaltningsvedtak er overtrådt, har domstolene etter denne kjennelsen et selvstendig ansvar for å prøve vedtakets gyldighet før kjennelse avsies. Domstolene kan ikke lenger fraskrive seg dette grunnleggende ansvaret, med en svak forankret henvisning til at forvaltningsvedtak ikke kan prøves prejudisielt i fengslingssaker. Det er domstolene som har det endelige ansvaret for å påse at uriktige fengslingskjennelser ikke avsies, og det underliggende forvaltningsvedtaket kan da ikke legges uprøvd til grunn, sier Ince.

Han mener retningslinjene ankeutvalget trekker opp, vil være nyttig for forsvarere i en rekke typer saker.

– Selv om nærværende sak gjaldt fengsling av en siktet, vil avgjørelsen ha tilsvarende betydning i alle straffesaker hvor straff beror på at vedtak truffet i henhold til forvaltningslovgivningen er overtrådt. Retten må fremover i slike saker, før det avsies dom, foreta en selvstendig prøving av om forvaltningens anvendelse av rettsreglene, og faktum som ligger til grunn for vedtaket, er riktig.

Kjennelsen kan du lese her