I plenumsavgjørelsen i den såkalte Acer-saken, som Høyesterett avgjorde i forfjor, var ett av de sentrale spørsmålene hvorvidt domstolene skal kunne drive såkalt abstrakt prøving. Det vil si om domstolene skal kunne vurdere en regels generelle gyldighet, uavhengig av om den er knyttet opp mot et konkret vedtak.
Spørsmålet dukker opp i drøftelsen av tvistelovens krav til rettslig interesse, den gang representert ved Nei til EUs ønske om å få kjent et stortingsvedtak grunnlovstridig.
Denne gangen har temaet vært om to kommuner skal få lov til å gå til sak om en lovs rekkevidde, og onsdag kom Høyesteretts avgjørelse.
Videre fra Acer
Konkret gjelder det kommunene Beiarn og Bardu, som vil ha dom på om fjellova, som regulerer statsallmenninger i Sør-Norge, også kommer til anvendelse på statens grunn i Nordland og Troms. I avgjørelsen som kom onsdag, tar Høyesterett utgangspunkt i Acer-kjennelsen, og skriver at det som utgangspunkt ikke kan reises abstrakte søksmål – som om hvordan en rettsregel er å forstå – men med visse unntak.
«Etter Acer-avgjørelsen, er det av særlig interesse hvor avklarende søksmålet vil være og om andre søksmål er bedre egnet til å belyse tvisten. Slik jeg ser det, er søksmålet her som utgangspunkt mer abstrakt enn hva tilfellet har vært i tidligere rettspraksis, med mulig unntak for Acer-saken», skriver førstvoterende i saken, Cecilie Østensen Berglund.
Spesielle tilfeller
Statens anførte at at det så langt kun er private parter som har krevd slik forhåndsavklaring som det kommunene ber om i denne saken, men det kan ikke være avgjørende, skriver Høyesterett:
«Også en kommune kan i helt spesielle tilfeller ha krav på en avklaring, uten å måtte gjennomføre handlinger med tilhørende kostnader eller treffe vedtak, som ut fra statens tilkjennegitte syn på saken, mest sannsynlig ville bli opphevet i en lovlighetskontroll etter kommuneloven § 27-3 fjerde ledd.
Etter min oppfatning er dette et slikt tilfelle. Det foreligger en årelang rettslig konflikt mellom partene. Kommunene mener det er reell rettsusikkerhet, og at det pågår en rettstridig forvaltning av områdene fordi innbyggerne ikke kan utøve lokal forvaltning. Det er uenighet om inntektene fra området og om begrensninger i grunndisponeringer fra staten og Statskog, fordi fjellova har særlige regler om dette. Jeg har forståelse for at kommunene i en slik situasjon ønsker å få en avklaring, og at de viker tilbake for å oppnevne medlemmer til fjellstyrene før det er avklart om det rettslige grunnlaget for dette er til stede.»
Yttergrensen
Høyesterett understreker samtidig at et tilfelle som dette er «i yttergrensen av hva som kan tillates fremmet».
– Kommunene har fått medhold i sine tre viktige hovedanførsler. For det første at en kommune kan gå til søksmål mot staten, for det andre at kommuner kan representere lokalbefolkningen i søksmål mot staten, og for det tredje at kommunene kan få prøvet om fjelloven gjelder i Nordland og Troms. Dette er tre viktige avklaringer fra Høyesterett – og vi merker oss at Høyesteretts avgjørelse er enstemmig, sier advokat Lasse G. Våg, som representerte kommunene.
Dommen finner du her.
.jpg.jpeg?quality=85)