Diskusjonen i den såkalte Acer-saken, som Høyesterett avgjorde i plenum denne uken, har i stor grad handlet om hvorvidt domstolene skal kunne drive såkalt abstrakt prøving. Det vil si om domstolene skal kunne vurdere en regels generelle gyldighet, uavhengig av om den er knyttet opp mot et konkret vedtak.
Kjernespørsmålet i saken er om Stortingets samtykke til EUs tredje energimarkedspakke overfører myndighet til EU i en slik grad at det skulle vært fattet med 3/4 samtykke, etter Grunnloven § 115. Flertallet på Stortinget mener at alminnelig flertall etter Grl § 26 er tilstrekkelig. Nei til EU er ikke enig dette.
Denne underliggende problemstillingen er ennå ikke behandlet. Foreløpig har domstolene kun tatt stilling til om saken i det hele tatt skal tillates fremmet. Noe den altså ble, med 12 mot 5 stemmer.
– Ikke abstrakt
Førsteamanuensis ved UiO Anine Kierulf, som skrev doktorgrad om prøvingsretten, forteller at den tradisjonelle læren er at norsk prøvingsrett er konkret, og ikke abstrakt. Denne læren er i behold etter plenumsavgjørelsen, mener hun.
– En av anførslene har vært at dette er en abstrakt prøving, fordi det Stortinget kun har vedtatt å samtykke til at Regjeringen tar EUs tredje energimarkedspakke inn i EØS-avtalen. Flertallet sier imidlertid at dette ikke er et abstrakt spørsmål, ettersom det handler om om hvorvidt et vedtak, stortingsvedtaket, er fattet på riktig måte. Mindretallet i Høyesterett mener dette er abstrakt prøving, ettersom vedtaket ennå ikke har fått rettsvirkninger for enkeltpersoner. Så dommerne er for så vidt ikke uenig om at vi ikke har abstrakt prøving, sier Kierulf.
I kjennelsen drar førstvoterede en parallell til klimadommen, som ble avsagt like før jul, også den i plenum. Dommer Kallerud konstaterer at det også her i realiteten var Stortingets samtykke, i det tilfellet til oljeleting, som var til prøving. I klimadommen skrev Høyesterett at «openberre rettsstatsomsyn [tilseier] at domstolane skal kunne setja grenser også for eit politisk fleirtal når det er tale om å verne grunnlovfesta verdiar».
Mindretallsvernet
– Det jeg synes er interessant med måten førstvoterede resonnerer på, er at han spør hva konsekvensen ville være dersom man ikke tillot slike saker fremmet for domstolene. Da ville et alminnelig flertall alltid kunne si at alminnelig flertall var tilstrekkelig. Mindretallsvernet i Grunnloven § 115 ville i realiteten bli uthulet, dersom domstolene aldri skulle kunne prøve slike saker.
Kierulf mener et sentralt problem er at Grunnloven § 115 ikke er utformet med tanke på en slik stykkevis og delt myndighetsoverføring som EØS-samarbeidet er blitt.
– Stortinget har selv utviklet en lære om «lite inngripende myndighetsoverføring», og nå har Stortinget også bedt Høyesterett, for første gang siden 1945, om en betenkning knyttet til dette. Det ligner jo på den type abstrakt prøving man har i land med konstitusjonsdomstoler. Det man trenger er en endring av Grunnloven § 115, sier Kierulf.
Det store spørsmålet som gjenstår er da altså hvor den øvre grensen går for hva Stortinget kan samtykke med alminnelig flertall etter Grunnloven § 26. Førstvoterende konkluderer:
«Det avgjørende for meg er at det ville være klart uheldig – og uhensiktsmessig – om det omstridte, uavklarte og prinsipielle rettsspørsmålet som her er reist, ikke skulle kunne prøves rettslig fordi det ikke er truffet et konkret vedtak som har direkte betydning for en parts rettsstilling. En slik rettstilstand ville i realiteten kunne innebære at det ikke ville være mulig gjennom søksmål å få avgjort et rettsspørsmål av betydelig samfunnsmessig interesse.»
.jpg.jpeg?quality=85)