Før jul vedtok Stortinget, mot regjeringspartienes stemmer, å spørre Høyesterett til råds. Bakgrunnen er at Norge skal slutte seg til direktiv 2012/34/EU om et felles europeisk jernbaneområde. Opposisjonen pluss FrP ønsker å få vurdert om dette overfører myndighet til EU i et slikt omfang at ordinært flertall, etter prosedyren i Grunnloven § 26, ikke er tilstrekkelig. I så fall må direktivet innlemmes etter Grl §115, som krever 3/4 flertall.
Ordningen med at Stortinget spør Høyesterett ble først og fremst brukt i første halvdel av 1800-tallet, og har ligget brakk siden 1945. Det finnes ingen skrevne regler for hvordan en slik prosess skal foregå, og det har fra akademikerhold vært anført at Høyesterett derfor står helt fritt til selv å bestemme hvordan de vil legge det opp.
– Vi åpner opp for at alle interesserte kan inngi skriftlige innlegg til saken, etter mønster av tvisteloven § 15-8, fortalte justitiarius Toril M. Øie til Rett24 i desember.
Store konsekvenser
Fredag var siste frist for å levere, og resultatet er seks seriøse innlegg, i tillegg til to som bare er fjas. Ingen politiske partier har meldt seg på.
De som er av den oppfatning at jernbanedirektivet ikke trenger 3/4 flertall i Stortinget, er naturligvis regjeringen – i tillegg til NHO.
Regjeringsadvokaten har på vegne av Regjeringen laget en omfattende historisk gjennomgang av de aktuelle grunnlovsparagrafene, og konkluderer med at det «anses som sikker konstitusjonell rett at Stortingets eget syn har betydelig vekt». RA peker også på at et motsatt syn vil kunne få svært store konsekvenser for Norges forhold til EØS-avtalen:
«Dersom Høyesterett i en rådgivende betenkning etter § 83 enten skulle være uenig i det syn som skiftende storting og regjeringer gjennom flere tiår til nå har hatt på adgangen til å gi samtykke til «lite inngripende» myndighetsoverføring etter § 26 annet ledd, eller anse at kriteriene for å bedømme dette må være annerledes, eller at terskelen må ligge høyere, så vil dette ikke bare få betydning for foreliggende sak og fremtidige saker. Det vil også kunne reise spørsmål om grunnlovmessigheten av allerede foretatte stortingsvedtak. Konsekvensene av dette vil være uoversiktlige. (...) Videre vil det også etter forholdene kunne endre rammevilkårene for fremtidig norsk utenriks og europapolitikk, og gjøre denne vanskeligere og mer komplisert.»
NHO bruker mindre plass på statsforfatningsretten, men fokuserer på at det bør være Stortingets oppgave å avgjøre om en myndighetsoverføring som dette er «lite inngripende» eller ei. NHO ber derfor Høyesterett om ikke å vurdere dette i det hele tatt:
«Skulle Høyesterett vurdere subsumsjonen i en sak som denne, ville det i realiteten langt på vei kunne utgjøre en kontroll av regjeringens/statsrådens opplysningsplikt overfor Stortinget. Vi mener det ikke bør være en rolle for Høyesterett.»
NHO er også tydelig på at de slett ikke synes det var noen god idé å stille Høyesterett spørsmål om dette:
«Av hensyn til rolledelingen mellom Stortinget og Høyesterett, bør omfanget av betenkningen etter vår mening ikke utgjøre noen oppmuntring til stortingsflertall til å benytte Grunnloven § 83 i fremtiden.»
– Ulogisk og uakseptabelt
Blant de som er av motsatt oppfatning, finner vi naturlig nok organisasjonen Nei Til EU. Denne har nylig stått i plenum og anført mye av den samme argumentasjonen mot Norges tilknytning til ACER-samarbeidet. Også Flytoget AS er av den oppfatning at grensene for Grunnlovens § 26 brytes dersom Norge slutter seg til EUs jernbanemarkedet. Flytoget mener konkurransen i markedet er god nok som den er. Det samme mener de fagorganiserte i Norsk Jernbaneforbund og Norsk Lokomotivmannsforbund.
Det eneste akademikerinnspillet kommer fra professorene Christoffer Conrad Eriksen og Eirik Holmøyvik. De har skrevet et omfattende innlegg, og mener for det første at Grunnloven § 26 overhodet ikke gir hjemmel til å overføre kompetanse til å gjøre vedtak med direkte virkning overfor private rettssubjekter i Norge. Subsidiært mener de tilslutning til EUs fjerde jernbanepakke går ut over rammene for § 26.
I sterk motsetning til Regjeringen, mener professorene at læren om samtykke til «lite inngripende» myndighetsoverføring er svakt fundert i rettskilder. De mener dessuten at den gir et ulogisk og uakseptabelt tolkningsresultat, som undergraver mindretallets rettigheter.
Alle innleggene finner du her.
