Torsdag vedtok flertallet i transportkomitéen på Stortinget, mot stemmene fra regjeringspartiene, å be Høyesterett om en rådgivende uttalelse. Det vil bli første gang stortinget bruker denne grunnlovsbestemmelsen siden 1945. Spørsmålet som blir stilt lyder:

«Kan Stortinget med hjemmel i Grunnloven § 26 annet ledd samtykke til deltakelse i to beslutninger i EØS-komiteen om innlemmelse i EØS-avtalen av direktiv 2012/34/EU om et felles europeisk jernbaneområde og rettsaktene som utgjør fjerde jernbanepakke?».

I forkant av vedtaket har transportkomitéen bedt Stortingets administrasjon utrede de rettslige implikasjonene av å stille et slikt spørsmål. Rett24 har fått innsyn i svaret fra Stortingets konstitusjonelle avdeling, som er signert assisterende direktør Kyrre Grimstad og spesialrådgiver Malin Nossum.

Grimstad kom til stillingen på Stortinget for tre år siden, etter en periode som lagdommer i Borgarting lagmannsrett.

Potensielt store konsekvenser

I svaret skriver avdelingen at konsekvensene av å spørre Høyesterett naturlig nok vil avhenge av hva Høyesterett svarer. Samtidig fremkommer at de potensielle konsekvensene er svært store. Grimstad og Nossum skriver:

«En sentral faktor i vurderingen av mulige varige konsekvenser er om den foreliggende saken blir stående som et historisk enkelttilfelle basert på spesielle omstendigheter, eller om den vil danne en form for presedens og gi opphav til senere anmodninger etter Grunnloven § 83. En praksis der Stortinget jevnlig ber Høyesterett om å vurdere tolkningen av grunnlovsbestemmelser vil i større grad kunne rokke ved oppfatningen av Stortinget som den fremste grunnlovstolker, både på Stortinget og i forhold til de andre statsmakter, enn om det er tale om et enkeltstående tilfelle.»

Administrasjonen antar Høyesterett vil føle seg relativt fri til selv å velge hvordan en anmodning fra Stortinget skal besvares. Administrasjonen legger til grunn at det neppe er noe i veien for at Høyesteretts betenkning konkluderer med spørsmålet ikke har noe klart svar. Dette fordi dette ikke er noen rettssak, det foreligger ingen konkret tvist som skal løses, og som domstolen ta stilling til.

«Det kan også tenkes at de enkelte dommerne i Høyesterett vil gi uttrykk for ulike oppfatninger om enkelte rettsspørsmål», skriver Grimstad og Nossum.

Tilbakevirkende kraft

Dersom Høyesterett, hypotetisk sett, skulle komme til at den konkrete myndighetsoverføringen i jernbanesaken ligger over terskelen for «lite inngripende», slik at vanlig flertall på Stortinget ikke er nok, vil imidlertid konsekvensene kunne bli svært store. Spesielt dersom Høyesterett skulle kommer til at den tradisjonelle læren rundt «lite inngripende» skulle være feil. Dette vurderes imidlertid som usannsynlig:

«Det kan imidlertid ikke ses helt bort fra at en vurdering fra Høyesterett som på generelt grunnlag sår tvil om grunnlovsmessigheten av Stortingets praksis på dette området, vil kunne få betydning for gyldigheten av Stortingets tidligere samtykkevedtak, også når det gjelder de mange tidligere vedtakene om myndighetsoverføring innenfor Schengen- og EØS-samarbeidet. I ytterste konsekvens kan dette få betydning for Norges nåværende tilslutning til et større antall traktater/rettsakter og tilhørende internasjonale organisasjoner, inkludert EFTAs overvåkningsorgan og EFTA-domstolen. Det er heller ikke utenkelig at det kan bli fremmet søksmål i kjølvannet av en slik betenkning, der det blir fremsatt påstand om at vedtak fra de internasjonale organene Norge har overført myndighet til, er ugyldige. Ettersom det som nevnt har vært fattet et stort antall samtykkevedtak på grunnlag av den nevnte læren, og dette har gitt grunnlag for et stort antall beslutninger fra de internasjonale organene Norge har overført myndighet til, er det vanskelig å overskue mulige konsekvenser av dette. Som nevnt er det imidlertid grunn til å anta at Høyesterett vil være varsom med å gi uttrykk for at Stortingets langvarige praksis på dette området er grunnlovsstridig, med de konsekvenser det kan innebære.»

Forutsatt at Stortinget vedtar komitéens innstilling, vil dette bli tiende gangen Stortinget benytter grunnlovsbestemmelsen om å be Høyesterett om rådgivende uttalelse. De tidligere anledningene er:

  • Høyesteretts betenkning av 1815 om forslag til reglement for Riksretten.
  • Høyesteretts betenkning av 1818 om tolkningen av Grunnloven § 75 og om Stortinget uten å krenke bestemmelsen kan innlate seg i gasjevesenet i alminnelighet og især om pensjoner som Regjeringen har avslått søknader om.
  • Høyesteretts betenkning av 1821 om et forslag om å endre reglement for riksretten og høyesterettsloven, for å innføre votering for åpne dører.
  • Høyesteretts betenkning av 1833 om et nytt forslag om å endre reglementet for riksretten og høyesterettsloven, for å innføre votering for åpne dører.
  • Høyesteretts betenkning av 1842 om Grunnloven § 112 er til hinder for å oppheve den delen av Grunnloven § 2 som stenger jøder ute fra riket.
  • Høyesteretts betenkning av 1845 om hvorvidt Grunnloven inneholder noen hjemmel for eller noen hindring mot at Stortinget endret sitt reglement slik at statsråder kan delta i Stortingets forhandlinger, og om det eventuelt vil stride mot Grunnlovens prinsipper å gi slik tilgang.
  • Høyesteretts betenkning av 1857 om høyesterettsadvokaters beskikkelse.
  • Høyesteretts betenkning av 1933 om forslag til tillegg til odelslovgivningen rammes av Grunnlovens forbud mot å gi lover tilbakevirkende kraft.
  • Høyesteretts betenkning av 1945 angående det sittende Stortings myndighet til å fatte beslutning om opphør av funksjonstid, og om det nyvalgte Storting kan sammenkalles og konstitueres før det i Grunnloven § 68 nevnte tidspunkt.

Administrasjonen peker på at det fleste av disse tilfellene stammer fra en tid da norske konstitusjonelle prinsipper om forholdet mellom statsmaktene ennå ikke var utviklet, slik vi kjenner dem i dag. Ikke minst gjelder dette parlamentarismen, som ikke først ble etablert i 1884.