Saksøkeren i tvisten Høyesterett avgjorde onsdag, fikk i 2001 kommunens tillatelse til å oppføre en enebolig. Til naboenes frustrasjon, gikk dette arbeidet ekstremt langsomt. Mannen gjorde stort sett alt arbeid selv, finansiert med løpende lønnsinntekter, uten lån.
Eiendommen bar sterkt preg av å være en byggeplass, med steinhauger, lagring av materialer og oppbevaring av anleggsmaskiner, og høsten 2014 varslet kommunen at sjenanse for andre eiendommer i området kunne være i strid med plan- og bygningsloven. Det var på denne tiden fortsatt kun grunnmurer og andre grunnarbeider som var utført, etter kommunens vurdering.
Plan- og bygningsloven har dessuten en regel som sier at byggetillatelser bortfaller dersom arbeidet innstilles i mer enn to år, og kommunen mente dette vilkåret var oppfylt. Mannen fikk derfor pålegg om tilbakeføring av eiendommen til opprinnelig stand.
Det er dette spørsmålet som nå har vært gjenstand for behandlingen i Høyesterett.
Gikk for sakte
Utbyggeren påklaget kommunens vedtak, og pekte på at arbeidet ikke hadde vært innstilt, selv om det gikk sakte fremover. Departementet mente imidlertid at man, i tillegg til to-årsregelen, måtte innfortolke et premiss om at byggetiltak må fullføres «innenfor rimelig tid».
Det er Høyesterett ikke enig i. Førstvoterende Knut Erik Sæther skriver:
«Formålsbetraktninger gir en viss støtte til en «rimelig tid»-frist, men det dreier seg om uttalelser i etterarbeider som direkte knytter seg til igangsettingsregelen, ikke innstillingsregelen. Det er altså tale om å trekke slutninger fra en tekst som ble til etter at loven ble vedtatt, og som direkte handler om en annen regel, slik at leseren selv må vurdere om de hensyn som er nevnt, slår til. De alminnelige formålsbestemmelsene i plan- og bygningslovgivningen, som i noen grad kan tale for en «rimelig tid»-frist, er på sin side så generelle og skjønnsmessige at de gir begrenset veiledning. Å legge avgjørende vekt på formålsbetraktninger vil, i det tilfellet vi her står overfor, etter mitt syn ikke sikre borgerne en tilstrekkelig klar og forutsigbar rettsregel. Jeg viser til det jeg innledningsvis har sagt om legalitetsprinsippet. Av samme grunn kan det heller ikke oppstilles andre, strengere krav til fremdrift i en toårsperiode enn det som kan forankres i lovens ordlyd.»
Dissens
I den konkrete vurderingen peker flertallet på at det med jevne mellomrom er gjort arbeider som avbryter toårsfristen, og da arbeider av en karakter som ikke kan kalles helt bagatellmessige. Det siste er mindretallet ikke enig i, da disse dommerne legger til grunn en lavere terskel for hva som skal til få å kalle et arbeidet «innstilt». Mindretallet mener arbeidet må innebære «et reelt bidrag til fremdrift og fullføring av tiltaket».
«Jeg kan ikke se at en slik formulering av terskelen for når arbeider er innstilt, utfordrer legalitetsprinsippet og lovkravet etter Grunnloven § 113. Heller ikke forholdet til EMK P1-1 kommer da på spissen», skriver annenvoterende Christian Lund, med støtte fra Cecilie Østensen Berglund.
Dommen finner du her.
