Høyesterett har ikke etablert for høye nivå for oppreisning i straffesaker

I en gjesteleder i Lov og Rett nr. 10 for 2025, «Erstatning for ikke-økonomisk tap i straffesaker - går Høyesterett for langt», reiser Ragnhild Noer spørsmålet om nivåene for oppreisning etter skadeserstatningsloven § 3-5 har blitt så høye i dag at dette gir unge straffedømte et vanskelig økonomisk utgangspunkt når de etter soning av straff skal starte tilbakeføringen til samfunnet. Lederen omtales i Rett24 den 10. desember 2025 og advokat Mette Yvonne Larsen medgir der at også hun i visse tilfeller mener at oppreisningsbeløpene har blitt for høye.

Les: Høyesterettsdommer advarer: «Går Høyesterett for langt?»

Det totale økonomiske ansvaret for unge straffedømte etter alvorlige voldshendelser eller ved skader påført andre ved rus- og villmannskjøring i trafikken, vil kunne være på mange millioner kroner. Staten og forsikringsselskapene krever etter fast praksis regress overfor den ansvarlige lovbryter i slike tilfeller.

Noers dissens

Noer gjorde sin bekymring kjent allerede ved å ta en dissens i HR-2024-431-A. Mens flertallet på fire dommere tilkjente oppreisning med 450 000 kroner, stemte Noer for 250.000 kroner. I avsnittene 68-71 begrunner hun sitt syn nærmere og peker blant annet på at «Det er lett å ha sympati med ofre for voldslovbrudd … Ikke minst gjelder det i saker som dette, hvor konsekvensene for skadelidte er dramatiske. Dette må imidlertid avveies mot de samfunnsmessige konsekvensene av å idømme store erstatningskrav».

Skadene var svært alvorlige og skadelidtes advokat, Christian Lundin, har opplyst at saken nylig ble forlikt med en total erstatning på om lag 25 millioner kroner, hvorav menerstatningen utgjorde 1.750.000 kroner.  Den unge villmannskjøreren vil få hele dette kravet rettet mot seg fra det ansvarlige forsikringsselskapet.

I HR-2024-708-A fortsetter Noer med å gi en særmerknad i avsnittene 51-53 og slår frempå med at lemping kan være aktuelt etter skadeserstatningsloven § 5-2. Hun ville ikke mene noe om det oppreisningsnivå partene var enige om i saken 325.000 kroner, og som flertallet på fire dommere sluttet seg til, var passende. Også i denne saken er skadene alvorlige og det totale erstatningskravet på snaut 5 millioner kroner, hvorav menerstatning på 877.548 kroner. Også her vil den unge voldsutøveren få rettet hele kravet mot seg fra staten når saken er avsluttet.

Det er vanskelig å se sterke rettspolitiske grunner for å redusere oppreisningsnivået i seg selv for at den ansvarlige lovbryter skal få et bedre økonomisk utgangspunkt for å gjenoppta et liv ute i samfunnet. Ser man på de to nevnte dommene fra 2024, er det samlede ansvaret mangfoldige ganger større enn oppreisningsbeløpene isolert sett, og det ville jo ha en helt minimal effekt dersom man skulle fjerne eller redusere oppreisningsbeløpet i forhold til det resterende ansvaret. Og i saker hvor det ikke er oppstått mer alvorlige skadefølger vil nivåene på oppreisningen i seg selv sjelden være noe avgjørende hinder for at voldsutøveren skal kunne komme seg tilbake til samfunnet og betjene oppreisningskravet, se HR-2025-1792-A avsnitt 64 hvor dette vurderes.

Mindreårige

I lederen reiser videre Noer i tilknytning til denne saken følgende spørsmål: «Bør mindreårige dømmes til like høye beløp som voksne, jf. HR-2025-1792-A hvor en 15-åring ble dømt til samme ansvar som om han var voksen?»

I saken ble den straffedømte 15-åringen ilagt et lavere oppreisningsansvar med 165 000 kroner i stedet for de 250 000 kronene som Høyesterett tok utgangspunkt i ville være aktuelle dersom voldsutøveren var voksen, se avsnitt 54. I avsnitt 59 avkortes dette utgangspunktet med en tredjedel fordi fornærmede også var å bebreide, og det presiseres at «Det betyr at oppreisningen, før en tar hensyn til skadevolders unge alder, bør ligge omkring 165 000 kroner». I avsnittene 60-66 belyses grundig betydningen av at skaden ble voldt av en mindreårig, herunder tar Høyesterett utgangspunkt i skadeserstatningsloven § 1-1 om barns ansvar. Høyesterett fant at det ikke var grunnlag for ved lemping å sette ned oppreisningen ytterligere, og det synes ikke urettferdig at den 15 år gamle voldsutøveren ble sittende igjen med et totalt økonomisk ansvar på 165 000 kroner.

Kompensasjonshensynet

Et viktig hensyn ved oppreisning er kompensasjonshensynet som Høyesterett har vektlagt konsekvent siden slutten av 1990-tallet, se HR-2024-431-A avsnitt 45. Dette har medført en viss økning av oppreisningsbeløp. Det har vært bred enighet om denne langvarige utviklingen i Høyesterett, og jeg kan ikke se at andre dommere enn Noer har oppfattet dette som et betydelig rettspolitisk problem.

I tilfeller med grov vold eller ved hensynsløs og ruspåvirket kjøreatferd i trafikken og hvor alvorlige personskader er påført, kan dette medføre erstatningskrav på mangfoldige millioner kroner som den ansvarlige vil hefte for. For meg virker det da rettspolitisk nokså meningsløst å argumentere sterkt for at oppreisningsnivået i seg selv bør reduseres. Debatt om rettspolitiske spørsmål er alltid velkomment. Likevel er det etter min mening for oss som driver med praktisk personskadeerstatning uheldig når en enkeltstående dommer ikke avfinner seg med den praksis som Høyesterett har etablert over lang tid og slik sett gir næring til rettstvister som det ikke burde være grunnlag for.

Noers bekymringer og aktive argumentasjon for hvorfor oppreisningsnivåene i norsk rett bør reduseres, er ikke overbevisende. Tvert imot må vi ved grove voldshendelser og ved hensynsløs opptreden i trafikken, hvor andre påføres personskade, forvente at rettsordenen respekterer og etterlever prinsippet om full erstatning, og at erstatningsansvaret også omfatter ikke-økonomiske poster som oppreisning og menerstatning.