I Frostating lagmannsrett ble to jenter tilkjent 30.000 kroner hver i oppreisning, etter at mannen de hadde vært kjæreste med, tilsto at han hadde hatt seksuell omgang med dem begge før de fylte 16.

På gjerningstidspunktet var jentene 15 og gutten 20.

I Høyesterett ble begge oppreisningserstatningene strøket. Førstvoterende dommer Arne Ringnes legger vekt på at den seksuelle omgangen var frivillig, og at det ikke er opplysninger om skadevirkninger. Ringnes skriver:

«Hverken frivillighet eller fravær av påviste skadevirkninger kan i seg selv begrunne at det ikke skal tilkjennes oppreisning. Men når dette sees i sammenheng med nærheten i alder og utvikling og at det var et forhold mellom partene, mener jeg at gode grunner taler for at oppreisning ikke bør idømmes.»

Kun en anbefaling

Det sentrale rettslige spørsmålet i dommen gjaldt tolkningen av Barnekonvensjonen artikkel 40 (2). Om tolkningen av denne artikkelen har FNs barnekomité uttalt:

«With a view to avoiding stigmatization and/or prejudgements, records of child offenders should not be used in adult proceedings in subsequent cases involving the same offender (...), or to enhance such future sentencing.»

I den aktuelle saken var domfelte, som nå er i 20-årene, tidligere straffedømt som mindreårig. Spørsmålet var om denne uttalelsen betyr at Barnekonvensjonen forbyr retten å gi straffbare forhold begått som mindreårig skjerpende virkning ved «voksne» lovbrudd.

Ikke til hinder

Høyesterett konkluderer enstemmig nei. Barnekonvensjonen er ikke til hinder for at det kan fremlegges bevis for domfellelser mot siktede for forhold som ble begått som mindreårig.

Høyesterett skriver samtidig at generelle kommentarer fra Barnekomiteen skal tillegges «betydelig vekt» ved konvensjonstolkningen.

– Dommen er interessant, for den klargjør hvilken vekt Høyesterett tillegger generelle kommentarer fra FNs barnekomité i sin tolkning av barnekonvensjonen, mener Anniken Barstad Waaler, seniorrådgiver ved NIM.

– Dette har vært litt uklart. Høyesterett likestiller i dommen uttalelser fra FNs barnekomité og FNs menneskerettskomité, ved at det kommer tydelig frem at også generelle kommentarer fra Barnekomiteen skal tillegges «betydelig vekt». Uttalelsen gjelder den delen av den generelle kommentaren som sier noe om hvordan barnekonvensjonen skal tolkes, ikke de delene av kommentaren som gir råd og anbefalinger om optimal praksis, sier Barstad Waaler.

I dommen skriver Høyesterett også:

«Det fremgår etter mitt syn klart av disse avsnittene at komiteen her gir sine anbefalinger om hvordan praksis bør være, og ikke om sitt syn på det folkerettslige innholdet av artikkel 40 (2) (b) (vii)», skriver Ringnes i dommen. Retten mener på den bakgrunn at uttalelsen «kan tjene som inspirasjon og veiledning når det i praksis skal tas stilling til om opplysninger om tidligere straffbare forhold skal fremlegges og til hvilken betydning tidligere domfellelser skal ha ved straffutmålingen».

Les hele avgjørelsen her (Lovdata PRO)