Dommen er den første fra Høyesterett som gjelder spørsmålet om unnlatelse av å skaffe nødvendig helsehjelp kan rammes av straffebudet mot mishandling i nære relasjoner. Førstvoterende Arne Ringnes skriver:

«Lagmannsretten la ved sin straffutmåling i formildende retning betydelig vekt på at tiltalte gjennom nesten fire år hadde eneansvar for en meget krevende anorektisk datter. Det er dessuten ikke tvil om at tiltaltes motiv var å hjelpe (datteren), og at hennes ønske var at datteren skulle bli frisk. Slik sett skiller forholdets straffverdighet seg fra en del andre saker om mishandling i nære relasjoner. Tiltalte har også mistet sitt eneste barn.

Disse formildende forholdene kommer likevel i bakgrunnen når de veies mot de sterke allmennpreventive hensynene som er knyttet til å sikre barns rettsvern. Straffebudet mot mishandling i nære relasjoner er en integrert del av barns rettsbeskyttelse».

I dommen foretar forøvrig Høyesterett en presisering av legalitetsprinsippet, og skriver:

«Når lovens ordlyd ikke entydig peker mot et bestemt tolkningsresultat, må det også ved straffebestemmelser foretas en tolkning bygget på supplerende kilder. En slik tolkningsprosess er ikke i strid med klarhetskravet, forutsatt at bestemmelsens kjerne forblir den samme etter tolkningsprosessen, slik at hensynet til forutberegnelighet ivaretas (...)»

Straffen på tre år er den samme som hva tingretten kom til, da saken ble behandlet der.

Les hele dommen her