Dom i saken falt fredag 8. desember, men først i dag torsdag forelå premissene i saken.
Saken Høyesterett har avgjort startet med et grovt ran og medvirkning til grovt ran av sju prostituerte i Oslo. Fire menn ble i februar dømt for forholdet, og de fornærmede har fremmet krav om erstatning for tapt arbeidsfortjeneste.
Årsaken var at de for en periode etter det svært brutale ranet ikke kunne utøve sin prostitusjonsvirksomhet.
Kriminalisering
Lagmannsretten kom til at kravet var erstatningsrettslig vernet, men flertallet i Høyesterett er kommet til motsatt konklusjon.
Førstvoterende dommer Matheson understreker at retten bare tar stilling til et kortvarig bortfall av slike inntekter. Matheson fremhever at kjøp av seksuelle tjenester er blitt kriminalisert, og at erstatningsvern for slike inntekter vil måtte bygge på en forutsetning om at det begås en straffbar handling.
- Alminneliggjøring
«Det er ut fra sammenhengen i rettssystemet vanskelig å bygge et rettskrav på et slikt utgangspunkt. Dette utgangspunktet endres etter mitt syn ikke av at det er lagt til grunn at prostitusjonsinntekter er skattepliktige. (...) Skattelovgivningen bygger på andre hensyn enn erstatningsretten. I praksis oppgis dessuten ikke prostitusjonsinntekter til beskatning», heter det i avgjørelsen. Videre skriver Matheson:
«Etter min oppfatning vil et erstatningsvern for prostitusjonsinntekter kunne bidra til en alminneliggjøring av sterkt uønsket virksomhet og motvirke de dempende effekter kriminaliseringen av slike kjøp synes å ha hatt på etterspørselen etter seksuelle tjenester».
Flertallet bestod foruten Matheson av dommerne Øie og Berglund.
Stikk motsatt vurdering
Mindretallet, dommerne Falch og Indreberg, stemte for 50.000 kroner i erstatning til de prostituerte. Annenvoterende dommer Falch fremhever at prostitusjon er lovlig inntekt på den prostituertes hånd, og at inntekten ikke kan inndras av myndighetene, men tvert imot er undergitt skatteplikt:
«Mitt syn er da at sammenhengen i lovgivningen tilsier at tap av denne inntekten må kunne kreves erstattet av en skadevolder. Aksepteres inntekten, er det grunn til også å akseptere tapet av den. Mitt syn er dessuten at denne lovgivningen bygger på en grunntanke om at de prostituertes rettsstilling ikke skal rammes av at andre begår lovbrudd i forbindelse med at prostitusjonen foregår. Straffelovens regulering gir derfor ingen begrunnelse for å unnta tapte prostitusjonsinntekter fra erstatningsrettslig vern. Jeg mener tvert om at denne reguleringen trekker i retning av at slikt tap er vernet».
Beskyttelse
Falch peker også på undersøkelser som viser "klare indikasjoner" på at nordmenn, spesielt unge, i de senere årene har fått et mer negativt syn på kjøp av seksuelle tjenester.
«En avgjørelse i kvinnenes favør vil etter min mening føye seg inn i denne utviklingen. De prostituerte vil få en form for beskyttelse – en rettsbeskyttelse», og videre:
«I et slikt lys har jeg vanskelig for å se at prostitusjon vil alminneliggjøres eller lettere tolereres i samfunnet dersom erstatningen ytes. Det er etter min mening liten grunn til å tro at holdningene til prostitusjon blir mer positive dersom også prostituerte som har vært utsatt for vold, får dekket sine ervervstap av skadevolderen».
