Artikkelforfatterne representerte advokatene i den aktuelle tvisten.

Den 27. februar 2020 kom beslutningen fra Høyesteretts ankeutvalg (HR-2020-472-U) som satte sluttstrek for en langvarig tvist mellom fire advokater i et tidligere advokatfellesskap og utleieren av advokatenes kontorlokaler. Utleier gikk til søksmål mot advokatene med krav om erstatning fordi driftsselskapet ikke gjorde opp sine leieforpliktelser under en syvårig leieavtale, men tapte i alle instanser og ble dømt til å erstatte advokatenes totale sakskostnader på over 2,5 millioner kroner.

Saken viser at det ikke er ansvarsbetingende for styret eller aksjonærene i et driftsselskap at selskapet inngår en mangeårig husleieavtale for lokalene til et advokatfellesskap. Dette gjelder selv om driftsselskapet ikke skal gå med overskudd og advokatene internt har en oppsigelsesadgang fra advokatfellesskapet som er kortere enn leieavtalens varighet. Det samme vil gjelde for leger, tannleger og andre bransjer hvor det etableres et felles driftsselskap for kontorfellesskapets utgifter og avtaler, herunder leieavtaler.

Tvisten gjaldt en leiekontrakt inngått mellom utleier og advokatenes felleseide driftsselskap. Leieavtalen løp i syv år uten oppsigelsesadgang. Året etter avtaleinngåelsen gikk kontorfellesskapet uventet i oppløsning, da flere advokater bestemte seg for å slutte i kontorfellesskapet. Advokatene betalte, etter avtale, sin andel av felleskostnadene inn til deres felles driftsselskap, og hadde seks måneder oppsigelse fra advokatfellesskapet. Da kontorfellesskapet gikk i oppløsning fordi advokatene sluttet, mistet driftsselskapet sitt inntektsgrunnlag og husleiekontrakten ble misligholdt.

Utleier tok da ut søksmål mot advokatene for å få dekket den tapte husleien. Den prinsipale anførselen for tingretten var at advokatene hadde tatt på seg et solidarisk ansvar for leieforpliktelsen. Tingretten (TAHER-2018-466) var enig med advokatene i at det ikke var grunnlag for dette, og anførselen ble frafalt for lagmannsretten. I lagmannsretten (LE-2018-187036) nådde utleier heller ikke fram med øvrige anførsler om ansvar for avviklingsstyret eller det alminnelige styret, ei heller den ulovfestede læren om ansvarsgjennombrudd. Høyesterett fant ikke grunn til å tillate anken fremmet.

Det sentrale temaet i ankerundene var om det ga grunnlag for styreansvar eller ansvarsgjennombrudd at styret inngikk den uoppsigelige leieavtalen med utleieren på vegne av driftsselskapet, samtidig som advokatene hadde seks måneder oppsigelsesadgang i advokatfellesskapet. Driftsselskapet var et aksjeselskap med lav egenkapital og hvor formålet ikke var å genere overskudd. Fra advokatenes side ble det anført at det er helt normalt å opprette driftsselskaper som tar hånd om felleskostnader og er part i leieavtaler, og at en slik løsning også er anbefalt av Advokatforeningen og Tannlegeforeningen. Dette gjelder uavhengig av om den enkelte advokaten kan si opp plassen sin i advokatfellesskapet før leiekontrakten utløper. Driftsselskapet kjennetegnes ved at det ikke har som formål å generere overskudd, men å kretse rundt null, da inntektene svarer til fellesskapets utgifter, som hver av deltakerne plikter å betale inn til driftsselskapet. Denne ordningen hadde her fungert utmerket i over 20 år uten mislighold av noe slag. Dermed måtte selskapet anses forsvarlig kapitalisert selv om det ikke var midler på bok til å dekke husleien for hele leieperioden.

Lagmannsretten fant at driftsselskapet hadde tilstrekkelig egenkapital og likviditet. Basert på praksis fra Høyesterett skal det vurderes hvorvidt det på avtaletidspunktet var et realistisk håp om at kontrakten kunne oppfylles, noe som her ikke var tvilsomt. Det var dermed intet ved driften av selskapet eller avtaleinngåelsen som tilsa at aksjonærene i driftsselskapet eller styremedlemmene hadde opptrådt utilbørlig eller på annen måte erstatningsbetingende. Lagmannsretten vekta også at utleier måtte eller burde være kjent med at han kontraherte med et driftsselskap med ansvarsbegrensning. Dersom utleier hadde behov for å gjøre ytterligere undersøkelser av driftsselskapets økonomiske stilling, eller det interne økonomiske forholdet mellom driftsselskapet og advokatene, var det anledning til dette. Lagmannsretten fremhevet at det i et langvarig leieforhold alltid vil være en mulighet for at selskapet går konkurs, oppløses eller av andre årsaker ikke er i stand til å oppfylle sine forpliktelser. Utleiers kredittrisiko var også delvis sikret gjennom en bankgaranti på seks måneder, som ble utbetalt. Lagmannsretten fant dermed ikke grunn til å fravike ansvarsbegrensningen for aksjeselskaper eller statuere styreansvar fordi driftsselskapet uventet hadde mistet sitt inntektsgrunnlag.

I utleiers anke til Høyesterett ble det særlig fremhevet at saken var av prinsipiell karakter fordi det var tale om et driftsselskap, som har lav egenkapital og som ikke skal generere overskudd. Høyesteretts ankeutvalg var altså ikke enig i dette, sannsynligvis fordi aksjeloven regulerer alle former for aksjeselskaper og fordi forholdet til utleier i tillegg var regulert av kontrakt. At det oppstod en situasjon hvor driftsselskapet ikke kunne gjøre opp sine forpliktelser var noe utleier kunne sikret seg mot i kontrakten, og det fantes intet grunnlag for å velte dette tapet over på advokatene i kontorfellesskapet. Da advokatene ikke på noe punkt hadde opptrådt kritikkverdig eller utilbørlig overfor utleier, var det naturlig nok heller ikke en sak hvor spørsmålet om eventuelt ansvarsgjennombrudd kunne settes på spissen.