Justitiarius Toril Øie formidlet forleden at advokatenes muntlige prosedyre i for liten grad er konsentrer om de springende punkter og at for mye tid brukes på å håndtere den stadig voksende strømmen av ikke avgjørende rettskilder.
Resultatet er at Høyesterett ikke får det beste grunnlaget for å utvikle prejudikater og i stedet ender opp med å løse konkrete problemer.
Jeg er enig i analysen og her er mine råd:
- Ankeutvalgets henvisningsbeslutning bør få en begrunnelse som gir advokaten kunnskap om hva retten på dette stadiet av saken mener er sakens prinsipielle potensiale. Høyesterett må våge å vise kortene.
- Det saksforberedende møtet skal være en forberedt samtale med innlegg fra retten og fra hver av partene om henvisningsbeslutningen og dens begrunnelse.
- Advokatenes sluttinnlegg skal innehold en rettslig utlegning av partens syn på saken.
- Dommerne må før ankeforhandlingene sette seg inn i, ikke bare lagmannsrettens dom, henvisningen, men også de sentrale kilder sluttinnlegget bygger på. Dommerne må kunne saken.
- Det muntlige innlegget skal bygge på advokatens skriftlige utlegning og inneholde en konsentrert prosedyre om partenes ulike syn.
- De enkelte dommere må delta aktivt i den muntlige forhandlingen og utfordre advokatens prosedyre. I dag lytter dommerene for mye og spør for lite.
Det følger av rådene ovenfor at Høyesterett ikke kan forvente at advokatene alene skal løse problemet – dommerne må ta sin del av ansvaret. I dag er Høyesterett for passiv, og skal det muntlige innlegget gi det retten trenger for å avveie de motstående hensynene og lage god rettssetninger, må retten oppgi den tilbaketrukne rollen og våge seg frempå.
