Justitiarius Toril Øie formidlet forleden at advokatenes muntlige prosedyre i for liten grad er konsentrer om de springende punkter og at for mye tid brukes på å håndtere den stadig voksende strømmen av ikke avgjørende rettskilder.

Resultatet er at Høyesterett ikke får det beste grunnlaget for å utvikle prejudikater og i stedet ender opp med å løse konkrete problemer.

Jeg er enig i analysen og her er mine råd:

  1. Ankeutvalgets henvisningsbeslutning bør få en begrunnelse som gir advokaten kunnskap om hva retten på dette stadiet av saken mener er sakens prinsipielle potensiale. Høyesterett må våge å vise kortene.
  2. Det saksforberedende møtet skal være en forberedt samtale med innlegg fra retten og fra hver av partene om henvisningsbeslutningen og dens begrunnelse.
  3. Advokatenes sluttinnlegg skal innehold en rettslig utlegning av partens syn på saken.
  4. Dommerne må før ankeforhandlingene sette seg inn i, ikke bare lagmannsrettens dom, henvisningen, men også de sentrale kilder sluttinnlegget bygger på. Dommerne må kunne saken.
  5. Det muntlige innlegget skal bygge på advokatens skriftlige utlegning og inneholde en konsentrert prosedyre om partenes ulike syn.
  6. De enkelte dommere må delta aktivt i den muntlige forhandlingen og utfordre advokatens prosedyre. I dag lytter dommerene for mye og spør for lite.

Det følger av rådene ovenfor at Høyesterett ikke kan forvente at advokatene alene skal løse problemet – dommerne må ta sin del av ansvaret. I dag er Høyesterett for passiv, og skal det muntlige innlegget gi det retten trenger for å avveie de motstående hensynene og lage god rettssetninger, må retten oppgi den tilbaketrukne rollen og våge seg frempå.