Etter ti år i et under middels vellykket ekteskap, begynte domfelte å sysle med tanken på å drepe ektemannen, og kamuflere det som et selvmord.

Høsten 2016 lurte hun derfor gjentatte ganger mannen til å innta musegift. Til slutt fikk han en så stor dose, skylt ned med vaniljesaus, at han ble bevisstløs.

Måtte klype

Lagmannsretten la til grunn at planen da var å ringe ambulansen, slik at det hele skulle se ut som et selvmord, og skrev:

«Om fornærmede hadde dødd, ville hun sannsynligvis ha lykkes i sitt forehavende om å få det til å se ut som et selvmord. Det vises til at sykehuset la til grunn at det dreide seg om et selvmordsforsøk. Lagmannsretten har hørt lydopptak av samtalen med AMK. Til å begynne med virker hun rolig og samlet. Først når det blir snakk om å vekke fornærmede, blir hun usikker og begynner å gråte. Det fremgår av loggen fra samtalen med AMK at tiltalte ble instruert om å klype fornærmede veldig hardt på innsiden av låret eller overarmen. Hun skulle klype så hardt at han fikk blåmerke. Det fremgår at tiltalte etter noe tid gjorde som hun fikk beskjed om og da klarte å vekke fornærmede. Etter omstendighetene kunne hun etter flertallets syn på dette tidspunkt ikke unnlate å følge anvisningene fra AMK uten at hennes hensikter ville ha blitt avslørt, for eksempel fordi det ikke var blåmerker på fornærmede. (...) Det var en strek i regningen for tiltalte at fornærmede kom til bevissthet og overlevde.»

Frivillighet

For Høyesterett har det avgjørende spørsmålet vært om kvinnen, ved å ringe ambulansen og rent faktisk vekke mannen, må sies frivillig å ha trådt tilbake fra forsøk på drap. Førstvoterende dommer Knut H. Kallerud skriver i avgjørelsen at det er lite rettspraksis om forståelsen av dette frivillighetskravet. I en oppsummering skriver han videre:

«For at vilkåret om frivillighet skal være oppfylt, kreves at den handlende treffer et reelt, bevisst valg om å tre tilbake i en situasjon hvor flere handlingsalternativer – etter vedkommendes forutsetninger – står åpne.

Blir det klart for den handlende at lovbruddet ikke kan gjennomføres med ønsket resultat uten å bruke mer drastiske midler enn planlagt, slik at lovbruddets karakter endres eller fremstår som markert mer straffverdig, mangler vanligvis elementet av frivillighet ved tilbaketreden.

Oppstår det under gjennomføringen av en forsøkshandling forhold som vedkommende regner med vil føre til avsløring om foretagendet ikke avbrytes, eller fullbyrdelsen avverges, og han derfor trer tilbake, er kravet til frivillighet i straffeloven § 16 andre ledd i alminnelighet ikke oppfylt.»

Høyesterett legger deretter til grunn at kvinnen varslet AMK som en del av plan for å kamuflere drapet som selvmord:

«AMKs instruks om at hun skulle klype fornærmede så hardt at det ga blåmerker, var – med lagmannsrettens ord – «en strek i regningen». Denne utviklingen var altså ikke en del av hennes plan, og hun traff ingen beslutning om å forsøke å redde mannens liv. Hun kunne etter lagmannsrettens bevisbedømmelse «ikke unnlate å følge anvisningene fra AMK uten at hennes hensikter ville ha blitt avslørt». Lest i sammenheng oppfatter jeg lagmannsrettens domspremisser slik at tiltalte forsto at hun ville bli avslørt dersom hun ikke fulgte anvisningene fra AMK. Jeg finner det klart at det under slike omstendigheter ikke er tale om en frivillig tilbaketreden.»

– Nyttig presisering

Kvinnens forsvarer, Marius O. Dietrichson, beklager på vegne av sin klient avgjørelsen, men mener samtidig at dette er en nyttig presisering for fremtiden.

– Hva som skal til for at en gjerningsmann på forsøksstadiet straffritt skal kunne tre tilbake, i de situasjoner hvor et visst ytre press trekker i samme retning, har det vært en viss uenighet om i litteraturen de siste 100 årene. Høyesterett har nå klargjort for oss hva som skal til. Jeg argumenterte for en mindre stram tilnærming til det spørsmålet som Høyesterett her avgjør. Hun jeg representerte, reddet livet til mannen sin, etter at hun med drapsforsett hadde gitt ham gift. Siden det hun gjorde var motivert av at hun ellers ville blitt avslørt som giftmorderske, fant ikke tingrett og lagmannsrett å tilgodese hennes livreddende handling som straffri tilbaketreden. Det var vi uenig i, og ba om en avklaring fra Høyesterett. Det har vi nå fått. Loven var anvendt riktig av lagmannsretten, som nektet henne straffritak på grunn av dette, sier Dietrichson.

Kvinnen ble i Borgarting dømt til 11 års fengsel og 200.000 i oppreisning. De to ektefellene hadde tidligere vært i rettslig konflikt, etter at kvinnen tok med deres to barn tilbake til hjemlandet Brasil.

Lagmannsretten la til grunn at kvinnen tidligere i ekteskapet hadde utøvet omfattende vold mot ektemannen. I et barneavhør forklarte datteren av «pappa er redd for at mamma skal slå» og at «han har fått mange arr».

Les hele dommen her