Høyesterett sier nei til å utlevere vevsprøver i Vanvikan-saken

I 2013 ble en ett år gammel gutt funnet død i Vanvikan i Nord-Trøndelag. Foreldrene ble siktet for legemsbeskadigelse med døden til følge, men saken ble senere henlagt på bevisets stilling.

I fjor ble saken gjenopptatt av påtalemyndigheten, etter at det var kommet til nye vitneforklaringer. I mellomtiden var imidlertid prøvene som ble tatt under obduksjonen destruert, noe som rutinemessig gjøres etter tre år. Det viste seg deretter at det i forbindelse med obduksjonen også ble tatt prøver til et medisinsk forskningsprosjekt ved NTNU. Forskningsprosjektet het «Omdannelse og redistribusjon av kjemiske substanser (alkohol, narkotiske stoffer, legemidler) i kroppen etter døden». Disse prøvene har politiet ønsket å undersøke, men NTNU har sagt nei.

NTNUs begrunnelse har vært helseforskningsloven § 27, som lyder: «Humant biologisk materiale fra forskningsbiobanker kan ikke utleveres i forsikringsøyemed, til arbeidsgiver, til påtalemyndighet eller til domstol, selv om den materialet stammer fra samtykker til det.»

Innskrenkende tolkning?

Påtalemyndigheten har anført at paragrafen må tolkes innskrenkende. Dels fordi helseforskningsloven også sier at «hensynet til deltakernes velferd og integritet skal gå foran vitenskapens og samfunnets interesser», og dels fordi påtalemyndigheten opprinnelig hadde rettmessig tilgang til vevsprøver fra avdøde, selv om de nå er destruert.

Høyesterett er ikke enig, og kommer dermed til samme resultat som underinstansene. Førstvoterende Arne Ringnes skriver at mye taler for at materialet burde utleveres, blant annet Grunnloven § 104 om barns rett til vern mot overgrep, men at lovens ordlyd likevel ikke kan fravikes. Høyesterett spiller i stedet ballen over til lovgiver:

«Jeg har trukket frem flere forhold som etter mitt syn er gode grunner for at vevsprøvene fra den avdøde gutten bør kunne utleveres. Men det er også tungtveiende hensyn som taler mot en innskrenkende tolkning av loven. For det første har lovens ordlyd betydelig vekt, og særlig når loven er utformet som en absolutt regel med tydelig angivelse av hvordan unntak eventuelt kan besluttes. For det andre kan utlevering i enkelttilfeller uten klar forankring i helseforskningsloven § 27 åpne for formålsutglidning og en generell svekkelse av tilliten til medisinsk- og helsefaglig forskning og forskningsbiobanker. Jeg er på denne bakgrunn kommet til at påtalemyndighetens krav om utlevering ikke kan tas til følge.

Slik § 27 er formulert, må eventuelle unntak fra utleveringsforbudet som er begrunnet i å oppklare barnedødsfall, avverge uriktige domfellelser, eller for å ivareta andre tungtveiende samfunnsmessige hensyn, reguleres i loven eller i forskrift etter § 27 tredje ledd.»

En rapport fra Fylkesmannen konkluderte, i følge NRK,  i 2014 med kritikk mot det lokale helseapparatet for at barnevernet ikke ble orientert om risikoinformasjon vedrørende barnets omsorgssituasjon.

Mens lagmannsrettens avgjørelse ble avsagt under dissens, er Høyesterett enstemmig. Hele dommen kan du lese her.