.JPG.jpeg?quality=85)
Bakgrunnen for dommen Høyesterett avsa før helgen, er en sak to kvinner har reist mot staten fordi de gjennom flere tiår ble underlagt tvungent psykisk helsevern. Behandlingene innebar blant annet tvangsmedisinering og beltelegging, og kvinnene har reist krav om erstatning.
Borgarting lagmannsrett har allerede rettskraftig avgjort at et eventuelt erstatningskrav er foreldet. Spørsmålet som fortsatt gjensto for Høyesterett, var om kvinnene likevel skulle få lov til å fremme søksmål om fastsettelsesdom på krenkelse av EMK og Grunnloven.
Delvis medhold
Nei, mente lagmannsretten i fjor vår, og begrunnet dette med at søksmålet ikke var reist innen rimelig tid. Sentralt var at det siste tvangstiltaket ble gjennomført så langt tilbake som i 2016. Fredag kom Høyesterett til motsatt konklusjon. Riktignok mener Høyesterett at søksmålet bare skal tillates fremmet for tvangstiltak gjennomført senere enn 2013. For forhold som er eldre enn dette, er søksmålet ikke reist «innen rimelig tid».
Selv om sakene er erstatningsrettslig foreldet, mener Høyesterett at det for kan være av «gjenopprettende verdi å få fastslått av domstolene at ens menneskerettigheter er krenket», og at avklaring av prinsipielle spørsmål dessuten kan «være av verdi for samfunnet ellers».
For forholdet som er yngre enn 2013 kan søksmålet dermed fremmes, men da bare for eventuell krenkelse av EMK og SP. Disse konvensjonene har egne bestemmelser om retten til prøving i nasjonale domstolene, nettopp fordi de internasjonale domstolene skal få anledning til å prøve om nasjonale domstoler har anvendt konvensjonene korrekt.
Høyesterett har tidligere, ved flere anledninger, avsagt fastsettelsesdom på krenkelse av uskyldspresumsjonen i Grunnloven, altså i straffesaksammenheng. Flertallet legger imidlertid til grunn at dette ikke løser spørsmålet etter tvisteloven, som er utgangspunktet i denne saken.
Ble drøftet i forarbeidene
Grunnloven skal, i motsetning til EMK, ikke prøves av noen overnasjonal domstol. Behovet for fastsettelsesdom gjør seg derfor ikke gjeldende på samme måte, skriver førstvoterende Ingvald Falch:
«Det ble i forarbeidene til grunnlovsendringene i 2014 vurdert å ta inn i Grunnloven en regel om effektivt rettsmiddel som tilsvarer EMK artikkel 13. Men Stortingets menneskerettighetsutvalg unnlot å foreslå det. Begrunnelsen var «utfordringene med å finne gode formuleringer», se Dokument 16 (2011–2012) side 86. Utvalget la til:
«Det er også utvalgets mening at ‘effective remedy’ vil være tilstrekkelig sikret gjennom domstolenes prøvelsesrett, den alminnelige adgangen til å få sin sak prøvet for domstolene og konvensjonenes krav til ‘effective remedy’.»Den «alminnelige» adgangen til å få saker prøvd i domstolene, fulgte også den gang av tvisteloven § 1-3. I dens forarbeider går departementet gjennom adgangen til å få dom for brudd på menneskerettskonvensjoner. Departementet reiser i tillegg spørsmål om det bør tillates særskilt dom for brudd på andre regler, særlig «regler av en overordnet karakter som Grunnloven og EØS-avtalen», se Ot.prp. nr. 51 (2004–2005) side 154. Til dette skriver departementet:
«Dersom det skal kunne kreves særskilt dom for forholdet til hver enkelt rettsregel, vil det være et markant brudd på norsk prosessrett hittil.»Noe slikt «markant brudd» la departementet ikke opp til at tvisteloven skulle innføre. Konsekvensen er at forarbeidene til tvisteloven og Grunnloven sett i sammenheng tilsier at tvisteloven § 1-3 ikke åpner for fastsettelsessøksmål om grunnlovsbrudd.»
Dissens
Dommer Thom Arne Hellerslia tar delvis dissens i dette spørsmålet, og argumenterer for at fastsettelsesdom for grunnlovskrenkelser skal tillates fremmet så langt det gjelder rettigheter som har direkte paralleller i konvensjonen, i dette tilfellet § 93 om forbudet mot umenneskelig behandling og § 102 om vern av personlig integritet.
Høyesterett tar i dommen ikke stilling til om det faktisk foreligger noen EMK-krenkelse, saken har kunne avgjort hvorvidt søksmålet skal tillates fremmet.
Høyesteretts dom finner du her.
.jpg.jpeg?quality=85)
