Den ene av de to saksøkerne var underlagt tvungent psykisk helsevern elleve ganger i perioden 1988-2016. Ved ti av inleggelsene ble hun tvangsmedisinert med antipsykotiske medisiner, eller «nevroleptika».
Den andre var underlagt tvungent psykisk helsevern fire ganger mellom 1993 og 2015. Samtlige inkluderte tvangsmedisinering, og ved ett tilfelle ble hun lagt i belter.
Krever millioner
Sommeren 2016 kom de to i kontakt med den norske avdelingen til den frivillige organisasjonen Den internasjonale juristkommisjon (ICJ). ICJ-Norge hadde på denne tiden startet et pro bono-prosjekt, med tanke på rettslig prøving av saker om tvungent psykisk helsevern. ICJ-Norge har siden da vært partshjelp i den saken som nå verserer i domstolene.
De to tidligere pasientene har lagt ned påstand om erstatning på henholdsvis tre og fem millioner kroner, samt fastsettelsesdom for krenkelse av EMK. Dette har verken tingretten eller lagmannsretten gitt dem medhold i, men nå har altså Høyesteretts ankeutvalg besluttet å slippe søksmålet inn til full prøving.
Høyesteretts egen tittel på saken lyder «Om adgangen til å kreve dom for brudd på EMK er bortfalt fordi det er gått lang tid».
Det er altså den rettslige interessen i dom på menneskerettsbrudd som blir temaet.
– Nedverdigende maktbruk
– De to saksøkerne ble tvangsmedisinert opp mot 100 ganger, med en rekke ulike medikamenter, alene eller i kombinasjon. Tvangsmedisinering med nevroleptika er et alvorlig inngrep i den fysiske og psykiske integriteten, ofte med nedverdigende maktbruk. Begge er isolert og «skjermet», både som behandlingstiltak og tvangsmiddel. Alvorligheten forsterkes av at de to har vært sårbare som alvorlig psykisk lidende i statens varetekt, underlagt tvungent psykisk helsevern, sier professor Mads Andenæs, som representerer saksøkerne i søksmålet.
Da Borgarting lagmannsrett behandlet saken i vår, kom retten for det første til at erstatningskravene var blitt mer enn tre år gamle, og dermed foreldet. Søksmålene ble tatt ut henholdsvis september og oktober 2021. Lagmannsretten skrev:
«Lagmannsretten legger til grunn at A og B fikk fortløpende kunnskap om tvangen og belastningene denne medførte for dem samtidig som tvangen ble utøvd. Slik kunnskap må i hvert fall ha foreligget ved utskrivning i etterkant av den enkelte innleggelse, da psykosene ikke lenger var til hinder for slik innsikt. Dette innebærer at de ankende parter var fullt ut kjent med disse sidene av saken senest ved siste utskrivelse, henholdsvis 29. januar 2015 for B og 8. juni 2016 for A.
(...)
Lagmannsretten legger etter dette til grunn at ankende parter var kjent med både de erstatningsbetingende handlingene og skadevirkningene av disse før skjæringstidspunktene høsten 2018, og til dels også lenge før dette.»
Kravet til aktualitet
Når det gjelder kravet om fastsettelsesdom for krenkelse av EMK, var lagmannsretten ikke enig med saksøkerne i behovet for rettsavklaring:
«Etter hva lagmannsretten forstår, er det særlig synspunktet om at enhver tvangsmedisinering med nevroleptika er rettsstridig, som ankende parter ønsker avklart på prinsipielt grunnlag. Behovet for prøving underbygges av ankende parter med at dette spørsmålet aldri har blitt prøvet av domstolene tidligere. Søksmålene kan derfor umiddelbart synes å ha stor prinsipiell betydning.
Lagmannsretten er imidlertid ikke enig med de ankende parter når det gjelder rekkevidden av uklarheten etter gjeldende rett, graden av manglende, tidligere prøving av disse spørsmålene for domstolene, eller muligheten til å prøvet få disse på andre måter.»
Lagmannsretten kom deretter til at saksøkernes krav hadde mistet sin aktualitet etter tvisteloven § 1-3, fordi det var gått for lang tid fra kravet oppstod til søksmål ble reist. Retten skrev:
«I perioden 2016 – 2021 ble ankende parters krav ikke fulgt opp på noen måte overfor staten, verken i form av brev med fremsettelse av krav, klage til kontrollkommisjonen eller til Sivilombudet, eller søksmålsvarsel.
(...)
Etter lagmannsrettens syn, må et tidsforløp på over 5 år der det utvises liten eller ingen aktivitet for å forfølge kravene av årsaker som nevnt, innebære at søksmål ikke er anlagt innen «rimelig tid». Selv om det kan være grunn til å utvise romslighet i saker av denne typen, må det uansett trekkes en grense for hvor lenge man kan vente med å anlegge slike søksmål. Kravet til aktualitet må også praktiseres under hensyn til at en dom ikke vil ha noen andre rettsvirkninger enn at det settes en rettslig karakteristikk på fortidige og opphørte forhold.»
Konklusjonen ble da at saksøkerne ikke hadde sin rettslige interesse i behold.
– Fem dommere i Høyesterett skal nå ta stilling til om de to saksøkerne har rettslig interesse i fastsettelsesdom for brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjon, FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter og Grunnloven. Vinner vi, går saken tilbake til tingretten som vil avgjøre om de tos menneskeretter ble brutt, sier Andenæs.
Lagmannsrettens dom finner du her.
