Høyesterett avsa 20. desember to dommer ‒ HR-2022-2420-A og HR-2022-2421-A ‒ i anker over dommer som vakte stor oppmerksomhet i fjor sommer, og som knytter seg til Riksadvokatens brev 9. april 2021 om påtalemyndighetens legalitetskontroll med tvangsmiddelbruken. Begge ankene ble aktorert av en statsadvokat hos Riksadvokaten. I den ene saken hadde Borgarting lagmannsrett avskåret bevis for og frikjent siktede for cannabisdyrking og funn av cannabisfrø fordi siktede etter flertallets mening hadde vært utsatt for ulovlig ransaking. For Høyesterett prosederte både aktor og forsvareren på at ransakingen var ulovlig, men aktor på at lagmannsretten likevel skulle ha tillatt bevisene ført. I den andre saken ga Hålogaland lagmannsrett strafferabatt for oppbevaring av 1 kg hasj begrunnet med at den ble funnet under en ulovlig ransaking. Også der prosederte begge parter på at ransakingen var ulovlig, men aktor på at rabatt likevel ikke skulle vært gitt. Normalt ville Høyesterett uten videre sluttet seg til partenes enighet om at ransakingene hadde vært ulovlige, men ikke denne gangen.

I Borgarting-saken presiserte Høyesterett at ettersom tiltalte ikke har «hatt grunn til å argumentere i full bredde for at ransakingen var ulovlig […] må Høyesterett følgelig uprøvd legge til grunn at ransakingen var ulovlig. I Hålogaland-saken het det at «A har derfor ikke hatt foranledning til å argumentere grundig for at ransakingsbeslutningen var ulovlig. Av den grunn bygger jeg i det følgende på at nødvendig lovhjemmel manglet på dette tidspunktet, uten selv å gjøre en egen bedømmelse av spørsmålet», og «A har derfor heller ikke hatt foranledning til å argumentere fullt ut for at selve ransakingen var ulovlig. Av den grunn går jeg ikke inn på hvilken betydning As tilståelse har for lovligheten av ransakingen, noe som heller ikke er nødvendig for å avgjøre anken.»

Høyesterett tok altså ikke selvstendig stilling til om ransakingene hadde vært ulovlige, men holder det åpent hva resultatet ville ha blitt om aktor hadde prosedert på at ransakingene var lovlige. Høyesteretts manglende stillingtagen skyldes trolig at retten ser viktige deler av Riksadvokatens brev som «ny juss», ellers ville det ikke vært vanskelig å slutte seg til partenes enighet uten reservasjoner. Verken i straffeprosesslitteraturen eller i rettspraksis finnes det spor av den jussen de omstridte delene av Riksadvokatens brev baserer seg på. Brevet står også i motsetning til Riksadvokatens egen skriftlige høringsuttalelse 3. juni 2020 til den forrige regjeringens rusreform: «en lang rekke større narkotikasaker [har] startet i små enkeltbeslag».

Når Høyesterett ikke tok stilling til brevets innhold, åpnet dommene heller ikke døren inn til gjeldende rett. Riksadvokaten fikk dermed ikke den støtten han er avhengig av i sitt ruspolitiske forsøk på en straffeprosessuell snuoperasjon. Jeg ser høyesterettsdommene som et utslag av at i en «rettsstat» er det ikke forvaltningen ‒ i dette tilfellet Riksadvokaten ‒ som fastlegger gjeldende rett, men domstolene. Riksadvokaten kan ikke basert på en narkoliberal politisk holdning ‒ under dekke av en juss, som nå altså ikke har fått Høyesteretts tilslutning ‒ med et brev forrykke straffeprosesslovens avveining mellom rettssikkerhet og effektivitet/balansen mellom individ- og samfunnsvernet.

Internasjonalt har jeg sett mange eksempler på at politi og påtalemyndighet ‒ i strid med Rule of Law ‒ ikke håndhever lover fordi interessegrupper har fått politisk innflytelse/makt. Sånn kan vi ikke ha det i Norge.   

I Hålogaland-saken tilføyde Høyesterett «For ordens skyld […] at den omleggingen av straffutmålingspraksis som Høyesterett foretok i sakene HR-2022-731-A og HR-2022-2120-A, ikke har betydning for saken nå». Begrunnelsen var at i disse to dommene fra 8. april 2022 var faktum annerledes. Det betyr at det er begrenset i hvor stor grad disse dommene kan generaliseres, de gjaldt dessuten straffutmåling, ikke straffeprosess. Under henvisning til disse to dommene, sendte Riksadvokatens 13. mai 2022 ut et nytt brev med ytterligere innskrenkninger i politiets adgang til ransaking, men brevet mangler altså den støtten det påberoper seg å ha. Plasshensyn gjør at jeg må vise til mitt innlegg i Politiforum 31. mai 2022.

Høyesterett la altså uprøvd til grunn at bevisene var ervervet ulovlig og begrenset seg til konsekvensene. Dommene viser til det som burde vært vel kjent for flertallet i Borgarting lagmannsrett: «det klare utgangspunktet i norsk rett [er] at eventuelle feil ved innhenting av bevis ikke er til hinder for at beviset føres», og «det [er] i denne sammenheng lagt vekt på om politiet, dersom de faktiske forhold hadde vært kjent, ville ha hatt materiell hjemmel for ransakingen […] Hadde politiet hatt kjennskap til As cannabisproduksjon, ville det åpenbart ha vært hjemmel for ransakingen. Føring av bevisene fra ransakingen vil etter min mening ikke innebære en ny eller fortsatt rettskrenkelse overfor A.»

Jeg ser Riksadvokatens brev og lagmannsrettenes dommer som et utslag av en rettstenkning med fortrinn for individuelle interesser fremfor de samfunnsmessige. Vi så eksempler på det samme under pandemien, da voktet Høyesterett heldigvis over fellesskapets behov for vern. Den rette målestokken i «forholdsmessighetsjussen» er ikke restriksjonenes/inngrepets betydning for den enkelte der og da, men konsekvensene for felleskapet på lengre sikt, det vernet menneskerettighetene gir alle oss andre.