Spørsmålet om hvordan Russlands president Vladimir Putin med flere kan stilles til ansvar for det ulovlige angrepet på Ukraina er fortsatt uavklart, til tross for omfattende internasjonal diskusjon de siste to årene. En løsning i regi av Europarådet ser nå ut til å kunne få støtte. Hvordan kan Norge bidra?

For nesten ett år siden var de europeiske statslederne i Reykjavik for å stake ut kursen for et Europaråd i hardt vær på grunn av synkende respekt for demokrati, rettsstat og menneskerettigheter i flere medlemsland. Men det var Russlands pågående angrepskrig som fikk mest oppmerksomhet.

Registreringen

EUs president Ursula von der Leyen deltok på møtet og argumenterte for å etablere en spesialdomstol for å stille Russlands lederskap til ansvar. Angrepet bryter forbudet i FN-pakten mot å angripe andre stater unntatt i selvforsvar eller med tillatelse fra FNs sikkerhetsråd, og er definert som en aggresjonsforbrytelse i vedtektene til Den internasjonale straffedomstol (ICC). I Reykjavik-erklæringen fulgte de 46 medlemsstatene opp med å støtte arbeidet med å etablere en slik domstol.

I mellomtiden har rådet startet arbeidet med et register over ødeleggelser som følge av krigen. Det vil legge grunnlaget for erstatningssaker mot Russland. EU har på sin side etablert et senter under Eurojust for å forberede straffeforfølgning av aggresjonsforbrytelsen mot Ukraina.

De store ordene har altså blitt fulgt opp. Men ikke fullt ut. Løsningen på det største spørsmålet mangler: Hvordan etablere selve domstolen? Ukraina ønsker en mest mulig internasjonal spesialdomstol med grunnlag i folkeretten. Så hvor ligger problemet?

ICC

For det første, da man forhandlet om ICCs rolle når det gjelder aggresjonsforbrytelsen vant USA, Frankrike og Storbritannia frem med restriktive særregler, som ikke gjelder for folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og krigsforbrytelser. ICC er spilt utover sidelinjen og kan ikke ta ut tiltale for aggresjonsforbrytelsen mot Ukraina. ICC har utstedt arrestordre for Putin for bortføring av barn fra Ukraina, men kan ikke følge opp når det gjelder den grunnleggende forbrytelsen, selve det militære angrepet som startet i 2014 og som ble vesentlig intensivert i 2022. Det er et pågående angrep som innbefatter alle enkeltangrep og all ulovlig okkupasjon og anneksjon av ukrainsk land.

For det andre, selv om det er solid grunnlag i folkeretten for å straffeforfølge aggresjon er det for legitimiteten også viktig med bred internasjonal støtte. Ideelt sett burde domstolen vedtas i FNs generalforsamling. Men selv om det her har vært stor støtte for ukrainaresolusjonene, var bare 94 stater for registeret over krigsødeleggelser (14 var imot mens 73 avstod). Bak den økende skepsisen i sørlige land til et vestlig styrt rettsoppgjør ligger en oppfatning om at vestlige stater praktiserer doble standarder. Gaza-krigen og vestlig retorikk rettet mot Sør-Afrikas saksanlegg for Folkerettsdomstolen (ICJ) har flombelyst problemet. Her kan Norge spille en rolle ved å fremme at folkeretten må anvendes likt uavhengig av politiske allianser. Statssekretær Andreas Kravik har nylig gjort seg til en sterk talsperson for dette særdeles viktige rettsprinsippet, som det er grunn til å tro at regjeringen ønsker å stille seg bak i praktisk politikk.

Vesten blir særlig beskyldt for doble standarder når det gjelder forskjellbehandlingen av Israel og Russland som brutale okkupasjonsmakter med liten respekt for henholdsvis ukrainernes og palestinernes menneskerettigheter og beskyttelse av sivile og sivil infrastruktur i krig. Men også freds- og andre diplomatiske hensyn kan føre til at kravene til respekt for menneskerettighetene blir nedprioritert, et eksempel kan være Iran.

Problemet gjelder ikke bare vestlige land. Men det er grunn til å frykte at en spesialdomstol for aggresjonen mot Ukraina ikke vil få nok støtte i FNs generalforsamling fra sørlige land, med mindre det gjøres helt klart at det skal bygges på et universelt prinsipp som skal kunne gjentas senere. Det siste er USA, Tyskland og enkelte andre land imot av politiske grunner, det ønskes ikke en «farlig presedens» som neste gang kan tas i bruk overfor andre stormakter eller deres allierte, og det er nok den største hindringen for FN-sporet.

For det tredje, Ukraina ønsker ikke en delvis internasjonal løsning som bygger på ukrainsk rett slik som særlig USA og Tyskland har gått inn for. Det er flere gode grunner til det, blant annet at det vil svekke troverdigheten til rettsoppgjøret og Putin vil kunne argumentere for at han som statsleder har immunitet i nasjonal rett. Dette er neppe en farbar vei når det gjelder å oppnå hovedmålet: å stille Putin for retten.

For det fjerde, ICCs hovedanklager er imot etablering av en spesialdomstol. Ikke av prinsipp, men fordi det vil kunne svekke finansieringen av ICC. Det er derfor viktig å finne en løsning som ikke bidrar til å svekke ICC samtidig som en sørger for at domstolen blir så internasjonal som mulig.

Nøling

Den som tjener mest på tingenes stillstand er Putin. Som all annen vestlig nøling bidrar den til å styrke hans posisjon som en som står over ikke bare russisk lov, men også folkeretten.

USAs ja til en omfattende militær støttepakke til Ukraina er godt nytt. Men med ukrainske øyne er det også viktig at den såkalte kjernegruppen av om lag 40 stater som støtter rettsoppgjør, ser ut til å nærme seg en regional løsning som et kompromiss.

Domstolen bør i tilfelle etableres ved en avtale mellom Europarådet og Ukraina, med vedtekter for domstolen som bruker definisjonen av aggresjon i Roma-vedtektene for ICC og som har samme regler om immunitet og personlig ansvar. Avtalen bør være åpen for tiltredelse av land også utenfor Europa, etter mønster av Nürnberg-tribunalet. Domstolen kan med fordel inkludere dommere fra forskjellige land i verden.

Dette vil være å ta folkeretten på alvor. Her kan Norge med sin internasjonale troverdighet og kontaktflate bidra konstruktivt.