Like før jul leverte både sorenskriver Geir Engebretsen og førstelagmann Ola Dahl sine oppsigelser, med bare en drøy ukes mellomrom. Nå er stillingene utlyst, med søknadsfrist 5. februar.
Avdelingsdirektør Solveig Moe sier det aldri tidligere har skjedd at de to største domstolene søker ledere samtidig.
- Dette er to av landets mest spennende stillinger innenfor domstolsektoren, sier Moen.
Sentrale i norsk utvikling
Hun peker på at disse to domstolene, i tillegg til å behandle svært mange og viktige saker, er sentrale i en rekke prosesser og utviklingsarbeid for hele domstolsnorge.
- Det omfatter ledelse, rettspolitisk arbeid og hvordan dommergjerningen skal utøves, sier Moen.
Borgarting lagmannsrett dekker lagsognene Oslo, Østfold og Buskerud. Med 70 faste embeter, 45 administrative stillinger og normalt rundt 10 ekstraordinære lagdommere, behandler Borgarting 40 prosent av alle anker i straffesaker og tvistemål.
Oslo tingrett er, med sine over 200 ansatte, landets suverent største domstol. Rundt 20 prosent av alle norske straffesaker og over 15 prosent av de sivile tvistene behandles her.
- Komplekse institusjoner
Regjeringsadvokat Fredrik Sejersted er blant «storkundene» i de to domstolene. Han sier han forventer ledere med forståelse for disse institusjonenes særtrekk, kultur og samfunnsoppdrag:
- Sett fra vårt perspektiv, som stor bruker av begge disse domstolene, fremstår de i dag som godt drevet - og det er uhyre viktig at det videreføres. Det er store og komplekse institusjoner, og de er avhengige av klok og effektiv ledelse for å fungere godt. De nye lederne bør både ha sterke administrative og organisatoriske evner og interesser, tung faglig juridisk autoritet og en god porsjon sosial intelligens, sier Sejersted.
Berammingstiden
Samtidig er han bekymret for den utviklingen som har funnet sted det siste året, der berammingstiden særlig i Borgarting er gått til himmels. En sivil anke som leveres i dag, kan ikke regne med å bli berammet før våren 2019.
- Det aller viktigste er at domstolene avsier riktige dommer, og at de har legitimitet i samfunnet. Men det er også viktig at rettsapparatet fungerer effektivt. En av de aller største utfordringene i dag er berammingstiden i Borgarting, som er altfor lang, og som vel bare kan løses gjennom en kombinasjon av økte ressurser og interne grep. Mer generelt ser vi det som en utfordring at mange typer rettssaker blir stadig mer omfangsrike, og at domstolene tillater at det settes av flere dager enn det som strengt tatt er nødvendig for en betryggende avvikling. Det er en utfordring både for prosessreglene, for domstolslederne og for den enkelt dommer, sier Sejersted.
Ressurskampen
Leder for Politijuristene, Sverre Bromander, peker på kampen om ressursene som en sentral utfordring for de nye lederne.
- Det vi trenger, er tydelige og samlende ledere, som kan lede domstolen inn i fremtiden, i samarbeid og samråd med rettens aktører. Den aller største utfordringen er å få til et godt samarbeid mellom alle rettens tjenere, slik at disse i fremtiden kan stå sammen om å få et tilstrekkelig ressurstilfang. For det er liten tvil om at det er mer synlige justispolitiske saker, som antall lensmannkontor, som får mest oppmerksomhet og ressurser fra politisk hold. Borgarting og Oslo tingrett står for et stort antall av landets saker, og må derfor ta på seg en lederrolle. Jeg tror at det å få justispolitikerne til å se hele straffesakskjeden utover den uniformerte delen, vil være noe av det viktigste fremover, sier Bromander.
- Bør ha vært advokat
Leder for Forsvarergruppen, Marius Dietrichson, mener den som skal bli leder bør ha erfaring som advokat, og ikke komme fra en ren statlig bakgrunn.
- Dette er viktig fordi staten er en hyppig og tung motpart for borgerne i mange rettssaker som står for domstolen, sier Dietrichson. Han trekker også frem det internasjonale aspektet.
- Domstolenes arbeid vil i fremtiden preges av en økende internasjonalisering og kompleksitet, både når det gjelder rettsliv og rettskilder. Det norske samfunnet blir stadig med heterogent, næringslivet blir mer internasjonalt og antall konflikter og deres kompleksitet vil ventelig øke. Domstollederne må kunne følge – og på sine områder lede – denne utviklingen på en slik måte at den tilliten domstolene har som institusjon i dag, bevares og styrkes i fremtiden, sier Dietrichson.
