Om lag 3.400 personer er registrert som medlemmer av gruppesøksmålet om gyldigheten av eiendomsskatten i Oslo. Tvisten ble initiert av Huseiernes Landsforbund, som saksøkte kommunen fordi de blant annet mente eiendomsskatten var urimelig, som følge av det høye bunnfradraget.
Bunnfradraget på 4 millioner medførte at bare 20 prosent av eiendommene i Oslo ble pålagt skatten.
Borgarting ga i oktober kommunen medhold i det overordnede spørsmålet om bunnfradraget, men kom likevel til at skattevedtaket var ugyldig. Dette av mer tekniske grunner. Begge parter har derfor anket avgjørelsen, og denne uken blir saken behandlet i Høyesterett.
Ulovlig høyt
Prosessfullmektig for gruppesøksmålet, Bettina Banoun, skriver i sluttinnlegget at kommunen etter deres syn har vedtatt et bunnfradrag som er så høyt at det i realiteten innføres en skattefritaksgrunn som ikke finnes i loven. Gruppemedlemmene anfører at man etter loven ikke kan sette bunnfradraget så høyt at det reelt vil innebære et generelt eiendomsskattefritak for de fleste boliger og fritidseiendommer. I sluttinnlegget skriver Banoun videre:
«Det er uomstridt at et overveiende flertall av de eiendommene som ikke blir beskattet på grunn av bunnfradraget, ligger i bydeler hvor de rødgrønne har flertall, mens de blå hadde flertall i de bydelene som har blitt hardest rammet av eiendomsskatten. Dette var en villet/tilsiktet skjevhet satt i system. Dette ble både kommunisert før valget og er i ettertid også bevist at eiendomsskatten hadde den tilsiktede effekten. Kommunestyret har ikke adgang til å fastsette en skatt som verner egne velgere og bydeler.»
Gruppemedlemmene mener lovens ordlyd – «bunnfradrag» – tilsier at det er et fradrag i bunnen, ikke en massiv fritakshjemmel for det store flertallet.
– Ingen grense
Oslo kommune anfører på sin side at loven etter ordlyden gir kommunen frihet til å velge om bunnfradrag skal gis, uten at det oppstilles noen grense for bunnfradragets størrelse.
Kommunens prosessfullmektiger, Trine Riiber og Bodil Høstmælingen, skriver i deres sluttinnlegg:
«Tvert imot, følger det direkte av forarbeidene at det ikke gjelder noen grense for hvor høyt bunnfradraget kan settes, og at lovbestemmelsen skal gjøre det enklere for kommunene å tilpasse eiendomsskatten til lokale behov, til å ivareta særskilte fordelingshensyn, og samtidig gi større
fleksibilitet for kommunene ved utformingen av den lokale skattepolitikken. Dersom det var slik at lovgiver hadde ment å begrense kommunens skjønnsfrihet etter eiendomsskatteloven § 11(2), ville det ha kommet til uttrykk i den ordlyden som stortingsflertallet vedtok. Når lovgiver gjennom eiendomsskatteloven har gitt kommunene adgang til å fastsette bunnfradrag slik Oslo kommune har gjort det, er det ikke snakk om noen motstrid med Grunnloven § 75 a.»
Borgartings dom
Spørsmålet om bunnfradragets lovlighet kom aldri på spissen i Borgarting, ettersom retten kom til at skattevedtaket uansett var ugyldig av tekniske årsaker. Retten mener skattevedtaket måtte vært gjort før 1. mars, men kommunens vedtak ble ikke fattet før i juni. Kommunen ble derfor dømt til å refundere den innbetalte eiendomsskatten for 2016.
Selv om det ikke hadde betydning for utfallet av saken, brukte lagmannsretten betydelig plass på å drøfte spørsmålet om bunnfradrag. Retten skrev:
«Det er på det rene – og uomtvistet – at fastsettelsen av bunnfradrag i utgangspunktet hører inn under kommunens frie skjønn. Spørsmålet er om Oslo kommune har holdt seg innenfor rammene loven stiller for skjønnsutøvelsen. Nærmere bestemt må lagmannsretten vurdere om loven oppstiller en grense for hvor høyt det er adgang til å sette bunnfradraget, og om denne grensen i så fall er overskredet. (...) Etter lagmannsrettens syn tilsier ordlyden (...) at kommunestyret i utgangspunktet må stå fritt ved fastsettelsen av bunnfradragets størrelse.»
Høyesterett har satt av tre dager til saken.
.jpg.jpeg?quality=85)
