Nær sagt alle vestlige land har i dag regler om investeringskontroll (FDI). Gjennomgående dreier disse reglene seg om at visse investeringer og oppkjøp av selskaper må meldes til og godkjennes av myndighetene før transaksjonen kan gjennomføres. Utenlandske investeringer bidrar til verdiskapning og tusenvis av arbeidsplasser, men viktigere enn noen gang er at hensynet til en åpen økonomi må balanseres mot sikkerhetshensyn. Gjennom bruk av økonomiske virkemidler kan fremmede stater få tilgang til skjermingsverdige verdier, og herfra er veien kort til infiltrasjon, overvåking eller sabotasje. Summen av utenlandske investeringer kan medføre at kontrollen over kritiske verdier havner hos stater Norge ikke har et sikkerhetspolitisk samarbeid med.

Dette må vi strekke oss langt for å unngå. Dagens geo- og sikkerhetspolitiske landskap fordrer en holistisk tilnærming til spørsmål om sikkerhet. For å få til dette kreves det klare og presise regler for investeringskontroll som samtidig sikrer nødvendig forutberegnelighet for aktørene.

Dagens norske investeringskontrollregler, nedfelt i tre paragrafer i kapittel 10 av sikkerhetsloven, er verken særlig klare eller treffende. Reglenes begrensede virkeområde kan medføre at sikkerhetstruende investeringer går klar. Mangelen på forutberegnelighet kan føre til at internasjonale investorer vegrer seg for å investere i norske selskaper.

På denne måten er det ingen som vinner under dagens investeringskontrollregime – verken Norge som stat eller norsk næringsliv.

Sikkerhetsloven og næringslivet

Den norske tilnærmingen til investeringskontroll går ut på at hvert enkelt selskap som anses å ha stor betydning for nasjonal sikkerhet må eksplisitt identifiseres, og sektoransvarlig myndighet må fatte vedtak om underleggelse. I tillegg til NSM, er det etter gjeldende departementsinndeling 17 forskjellige myndigheter med investeringskontrollkompetanse.

Dette skriker det risiko for ulik praksis og dårlig forutberegnelighet av.

I de fleste andre sammenlignbare land opereres det i stedet med klart legaldefinerte sektorer, hvor alle virksomheter som faller innenfor en angitt sektor omfattes av reglene. I tillegg er myndighetshåndhevingen som regel lagt til ett organ. Den norske tilnærmingen medfører på langt nær samme grad av forutberegnelighet.

Hvilke selskaper som er underlagt sikkerhetsloven er ikke offentlig tilgjengelig informasjon, og en investor kan dermed ikke med sikkerhet vite om investeringskontrollreglene får anvendelse på en planlagt transaksjon. Dette har ikke bare en betydelig kostnadsside, men utgjør også et betydelig skår i det grunnleggende klarhetsprinsippet.

Ved inngangen til året var det registrert omtrent 650 000 aktive selskaper i Norge, og per 2024 var rundt 60 selskaper underlagt sikkerhetsloven. Følgelig er under ett prosent av norske selskaper underlagt investeringskontrollreglene. Ser en til våre naboland, ble det sendt hele 1987 meldinger om utenlandske investeringer i Sverige bare i 2025 og 814 i Danmark i perioden 2021–2025.

Det føres med andre ord en helt annen form for kontroll med oppkjøp og investeringer i våre naboland enn det gjøres i Norge. Satt på spissen kan man si en kan føle seg tryggere på at utenlandske investeringer som får slippe inn hos våre naboland ikke utgjør en risiko for nasjonale sikkerhetsinteresser enn det man kan i Norge.

Hvorfor bør vi gamble med nasjonal sikkerhet?

Det er nok ikke vågalt å si at norske myndigheter med fordel kunne utøvd en bredere investeringskontroll og integrert større deler av næringslivet i arbeidet med nasjonal sikkerhet.

Foreslåtte endringer

EU vedtok i 2019 en egen forordning om investeringskontroll. Før jul kom Rådet og EU-parlamentet til en foreløpig politisk enighet som, hvis vedtatt, forplikter alle medlemsland til å ha nasjonale investeringskontrollregler basert på EUs minimumskrav. Det legges med andre ord opp til et helhetlig og felles system som både myndigheter og investorer kjenner til på tvers av landegrenser.

EUs investeringskontrollregler er for Norge vurdert som «ikke EØS-relevant». Vi blir med andre ord ikke med i det felles europeiske rammeverket med mindre norske myndigheter gjør det frivillig. Det er det foreløpig intet som tyder på.

For snart tre år siden foreslo Justis- og beredskapsdepartementet gode endringer i investeringskontrollreglene. Et eget Investeringskontrollutvalg ble opprettet i oktober 2022, og utvalgets klare vurdering var at dagens ordning og regelverk ikke fungerer godt nok. Vi skriver nå 2026, men ingenting har skjedd. Ifølge regjeringen er samtlige endringsforslag fremdeles "under behandling".

Tiden for somling er over

De allerede vedtatte endringene i sikkerhetsloven har ligget klare siden 2023. Tiden er overmoden for at disse trer i kraft, spesielt ettersom dette er regler næringslivet i praksis føyer seg etter allerede på grunn av betydelig rettslig risiko ved å ikke gjøre det.

Investeringskontrollutvalgets anbefalinger, herunder forslaget om å innrette reglene slik våre naboland, EU og USA har gjort det, har ligget i myndighetenes skuff siden høringsfristen løp ut for snart to år siden.

Investeringskontrollregelverket ivaretar helt grunnleggende samfunnsinteresser, dvs. nasjonal sikkerhet. Næringslivet er helt avhengig av forutberegnelighet, og reglene bør derfor i så stor grad som mulig være harmonisert med regelverket i land vi samarbeider med. Dagens norske ordning er utdatert, skaper en lite enhetlig praksis, og fanger ikke opp totaliteten av den økonomiske virkemiddelbruken som i dag finner sted.

Tiden for somling er over. Uten handling kan konsekvensene fort bli skjebnesvangre – enten det er internasjonale investormiljøer som velger å se bort fra norske selskaper som investeringsmuligheter på grunn av dårlig forutberegnelighet, eller de facto sikkerhetstruende investeringer som får passere gjennom norske myndigheters lite tilpassede eksisterende investeringskontrollregime