Den skoleansatte mannen fikk ikke forlenget vikariatet sitt, ettersom han ikke ville rette seg etter et pålegg om å håndhilse på kvinner på lik linje med menn. Selv mente han dette var religiøs diskriminering, og tok saken til Diskrimineringsnemnda.

Der fremholdt han at hans praksis ikke er uttrykk for et nedlatende syn på kvinner, og at å tro det motsatte vitner om manglende kunnskap om hans religion. Han forklarte også at han selv er svært skeptisk til en fatwa fra 2014, der ledende imamer i Europa konkluderer med at det er tillatt i islam å håndhilse på det motsatte kjønn.

Skolen fremholdt på sin side at ansatte i skolen er rollemodeller for barn, og dermed forpliktet til å lære elever å vise hverandre respekt og akseptabel folkeskikk. Skolen mener at det i norsk kultur er respektløst og diskriminerende kun å håndhilse på menn, og ikke på kvinner. Stillingen vedkommende skulle tiltre, var en utadrettet stilling, og den som representerer skolen må kunne møte mødre på samme måte som fedre, og kvinnelige kolleger på like vilkår som mannlige. Elevene skal ikke oppleve at skolens personale forskjellsbehandler mellom kjønnene, mente skolen.

Dissens

Nemnda konkluderer enstemmig med at vilkåret om at den ansatte måtte kunne hilse på kvinner innebar en forskjellsbehandling basert på et religiøst vernet uttrykk. En slik forskjellsbehandling er imidlertid bare rettsstridig dersom den ikke er saklig og forholdsmessig, og her deler nemnda seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, bestående av lagdommer i Agder Ivar Danielsen, tingrettsdommer i Oslo Jon Østensvig og advokat Birthe M. Eriksen, fremhever at likebehandling av kjønnene er en minst like tungtveiende verdi i det norske samfunn som religionsfrihet:

«Begge verdiene er lovbeskyttet, men krenkelsen av likestillingsverdiene er i denne saken større enn krenkelsen av religionen. Flertallet har her lagt vekt på at kravet om å håndhilse på begge kjønnene ikke er en krenkelse av religionens fundament, men en krenkelse av hva flertallet oppfatter som et avgrenset og ikke veldig sentralt utslag av klagerens religiøse oppfatning. Dersom en skulle tillegge konservativ praksis innenfor en religion avgjørende vekt, ville dette også kunne være uheldig for en ønsket samfunnsutvikling. Vi ville for eksempel ikke hatt kvinnelige prester i Norge i dag dersom konservative krefter innenfor kirken hadde fått bestemme. Bakgrunnen for at likestilling mellom kjønnene som ideal står såpass sterkt i Norge, er blant annet at religiøs konservatisme har måttet vike ved konflikt.»

Flertallet konkluderer med at forskjellsbehandlingen i dette tilfellet var saklig og forholdsmessig.

Mindretallet

Mindretallet besto av lagdommer i Hålogaland Susann Funderud Skogvang og kommuneadvokat i Rana Gislaug Øygarden. Disse medlemmene kommer til at det ikke er forholdsmessig å kreve at mannlige skoleansatte skal måtte håndhilse på en kvinne som rekker frem hånden, og mener å se en rekke problemstillinger med å kreve noe slikt:

«Oslo kommune oppstilte et krav om at A måtte håndhilse. Det er ikke spesifisert hvem han plikter å håndhilse på, bare at A måtte håndhilse både på kvinner og menn for å få arbeidskontrakten forlenget. Med et slikt syn vil det eksempelvis ikke være tillatt å klemme på kvinnelige kollegaer, mens man håndhilser på mannlige kollegaer. Det vil heller ikke være tillatt å hilse høflig ved å løfte hånda eller å nikke og si hei. Det kan være ulike grunner til at man ikke ønsker kroppskontakt, medisinske (eksempelvis frykt for bakterier), samvittighetsgrunner eller rene bekvemmelighetsgrunner. Det finnes ulike måter å hilse på i ulike kulturer. Hva som er grunnen til ulik hilsemetode kan det etter mindretallets syn ikke legges vekt på, da det fort vil være diskriminerende i seg selv. Et påbud om at ansatte i Oslo kommune skal håndhilse på alle voksne kvinner og menn vil også være vanskelig å håndheve, da det vil oppstå en rekke ulike spørsmål i den forbindelse. Hvilken krets av personer skal det håndhilses på? Plikter man å si noe i tillegg? Kan man ha på hansker? Må man håndhilse hver dag, eller er det tilstrekkelig å håndhilse ved første møte?»

Nekt heller menn

Mindretallet peker også på at det ikke er fremsatt noen klager fra foreldre, og heller ikke dokumentert klager fra kolleger:

«As hilsemåte kan derfor ikke anses å skade Oslo kommunes omdømme, eller image. Snarere tvert imot.»

Mindretallet foreslår forøvrig også at skolen, i stedet for å pålegge mannen å hilse på kvinner, heller pålegger ham også å nekte å håndhilse på menn, slik at det ikke bli forskjellsbehandling:

«Det fantes handlingsalternativer, idet skolen eksempelvis kunne krevd at A hilste på alle personer på samme måte som han hilser på kvinner.»

Avgjørelsen kan leses her