Både kjennelsen og lovforslaget legger til grunn at det har vært et paradigmeskifte i spørsmålet om innsyn, og dokumenter i straffesaker står ikke i noen særstilling. Den europeiske menneskerettsdomstolen har banet vei for allmenhetens rett til å få innblikk i hva myndighetene driver med.

Høyesterett slår fast at det har skjedd en betydelig rettsutvikling i EMD siden forrige gang retten behandlet spørsmålet om innsyn i straffesaksdokumenter i 2015. Uttalelsene om artikkel 10 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen er en svært viktig klargjøring av rettstilstanden. Professor Aarli foreslår på bakgrunn av dette å utvide muligheten til å kontrollere at en straffeforfølgning er forsvarlig.

Norske regler på området har ikke vært vesentlig endret på 20 år. Politi og påtalemyndighet sin praksis i innsynssaker er langt mer restriktivt enn hva EMK artikkel 10 om ytringsfrihet foreskriver.

Henlagte saker

VGs innsynssak gjelder spørsmålet om pressens innsynsrett i politidokumenter i en avsluttet straffesak. Straffesaken ble etterforsket i ett år av Spesialenheten for politisaker, og var rettet mot den tidligere nestlederen for enheten. Han var mistenkt for grovt underslag av våpen og grov uforstand i tjenesten. VG ba om innsyn i straffesaksdokumentene. Redaksjonen ønsket ikke bare å se på politiets rutiner rundt våpenforvaltning, men også kontrollere etterforskningen, utført av en enhet mistenkte selv hadde jobbet i. Med unntak av selve påtalevedtaket, ble innsynskravet avslått av Riksadvokaten. Saken er spisset til å gjelde innstillingen til påtalevedtak fra Spesialenhetens etterforskningsavdeling og politiforklaringen. Avslaget kunne ikke påklages. Eneste mulighet til å forfølge saken var å bringe den inn for domstolen. Det er et historisk søksmål: VG - med støtte av Norsk Redaktørforening og Norsk Journalistlag - har gått til sak mot vår øverste påtalemyndighet.

Det store flertallet av straffesaker avsluttes uten behandling i domstolene. Det er derfor viktig når Høyesterett understreker at «Når saken avsluttes uten at det skjer noen behandling i domstolene, kan offentlighetens behov for innsyn i saken og politiets og påtalemyndighetens behandling av den vanskelig ivaretas på annen måte enn gjennom dokumentinnsyn. Dette må være et sentralt utgangspunkt ved vurderingen etter EMK artikkel 10.»

VGs innsynskrav førte – under tvil – ikke frem, og vi er uenig i den konkrete vurderingen som er gjort i tilknytning til VGs formål med innsynskravet for å kunne føre kontroll med den offentlige myndighetsutøvelsen. Men selv om kjennelsen dessverre stenger for VGs mulighet til å fortsette den maktkritiske journalistikken i saken, understreker Høyesterett at «måten EMD bygger opp sin drøftelse på, gir likevel ingen holdepunkter for at det skulle gjelde noe generelt unntak eller særlige regler for innsynsretten i straffesaksdokumenter». Av samme grunn foreslår Ragna Aarli at pressen gis rett til innsyn i innstillinger som begrunner både henleggelser, påtaleunnlatelser og forelegg, så fremt ikke saken er underlagt unntaksbestemmelsene for innsyn. Innsyn i politiforklaringer vil måtte bygge på en vurdering av merinnsyn.

Høyesterett slår fast at VGs krav om innsyn kan forankres direkte i EMK artikkel 10, og presiserer at vi dermed «langt på vei har fått medhold når det gjelder de prinsipielle rettsspørsmålene». Å ha vunnet frem på dette punktet, vil kunne tvinge politiet og påtalemyndigheten til større åpenhet i fremtidige saker der VG og andre medier ber om innsyn.

Journalistenes samfunnsrolle

Formålet med dokumentinnsyn for allmennheten er å føre kontroll med, og bygge tillit til, den offentlige myndighetsutøvelsen. Dette er av stor betydning på straffesaksfeltet, der myndighetene har et maktmonopol. Både Høyesterett og Aarli understreker at pressen står i en særstilling når det gjelder retten til innsyn. Høyesterett skriver at VGs innsynskrav gjelder en sak som har betydelig offentlig interesse på et område der pressen har en viktig rolle som «vakthund». Mediene representerer allmennheten i reglene om offentlighet i straffesaker. Journalistisk arbeid er særlig viktig på lukkede arenaer.

Redaktøransvaret kan begrunne særrettigheter. Det vil si at personer som jobber etter de journalistfaglige metodene og under redaksjonell kontroll - som fast ansatte journalister eller frilansere - må kunne gis særlige innsynsrettigheter. Det ble allerede lagt til grunn da Stortinget vedtok medieansvarsloven, som utpeker pressen som en ansvarlig, demokratisk aktør.

Personvernhensynet

Naturligvis kan det foreligge hensyn som i konkrete enkeltsaker kan begrunne avslag på eller begrensninger i innsyn. Dette må imidlertid begrunnes konkret, etter de kriteriene EMD har gitt.

Høyesterett mener personvernhensynet tilsier hemmelighold i VGs innsynssak. Vi mener derimot at høytstående offentlige tjenestemenn må regne med at deres atferd er gjenstand for offentlighetens søkelys. Særlig når det gjelder handlinger som er uløselig knyttet til deres stilling.

Adgangen til innhenting av informasjon innebærer ikke nødvendigvis publisering av denne informasjonen. En eventuell offentliggjørelse vil måtte skje innen gjeldende rettslige og presseetiske rammer, og vil kunne kreve omfattende redaksjonelle vurderinger og bearbeidelser.

Det er imidlertid verken politiets eller domstolens oppgave å vurdere hvilke former eller teknikker pressen skal eller bør benytte i presentasjonen. Det faller innenfor den redaksjonelle friheten å vurdere både kildetilgang og redaksjonelle vinklinger.

Brekkstang for økt innsyn i straffesaksdokumenter

Kjennelsen og lovforslaget er til sammen en brekkstang for økt innsyn i straffesaksdokumenter, og bidrar til å drive rettsutviklingen på området fremover. Nå må norske journalister få bedre mulighet til å utføre undersøkende journalistikk på krimfeltet.