I 2007 inngikk Sparebank 1 en avtale med dataselskapet Tietovry om leveranse av betalingsformidlingstjenester og andre IT-tjenester. Avtalen hadde opprinnelig en varighet fram til 2014, men er siden blitt forlenget flere ganger. Banken anførte i retten at den nå har krav på forlengelse ut 2029.
For Tietoevry har avtalen etter hvert blitt alt annet enn god. Selskapet peker på at bankens databruk har endret seg betydelig siden den gang, og at disse kostnadene alene fordyrer bruken med 140 millioner kroner i året. I tillegg kommer en lang rekke andre faktorer, som regulatoriske endringer, inflasjon, valutakurs og voldsom prisstigning på hardware.
Banken fremholder på sin side at kostnadsfaktorene ikke er uforutsette, og uansett selskapets egen risiko, en risiko de tok med åpne øyne for mange år siden. De bestrider også at kostnadsveksten er så høy som IT-selskapet anfører.
Urimelig
Oslo tingrett ga i fjor banken fullt medhold, og tilkjente den 7,5 millioner i sakskostnader. Nå er imidlertid Borgarting lagmannsrett kommet til at avtalelovens nødventil, § 36, skal slå inn til IT-selskapets gunst. Riktig nok ikke så hardt som Tietoevry har krevd, men likevel nok til at Sparebank 1s årlige vederlag skal oppjusteres med 100 millioner kroner årlig, fra dagens rundt 235 millioner.
Lagmannsretten mener Tietoevry i betydelig grad selv må ta risikoen markedsrisikoen de tok i avtalen, men utviklingen av kostnadsbildet har «en slik irregulær karakter at deler av dette kostnadsbildet er relevant å innta ved vurderingen etter avtaleloven § 36», som gir domstolene hjemmel til å sette en kontrakt til side «for så vidt det ville virke urimelig eller være i strid med god forretningsskikk å gjøre den
gjeldende».
Lavere terskel
Mellom profesjonelle parter ligger normalt terskelen for en slik urimelighetsvurdering særlig høyt, men lagmannsretten mener man i dette tilfellet må legge terskelen lavere. Begrunnelsen er at den svært langsiktige avtalen har en reforhandlingsklausul. Noen reforhandling har imidlertid partene ikke lykkes å bli enige om. Lagmannsretten skriver:
«Etter en samlet vurdering, og tatt i betraktning at lagmannsretten har lagt til en grunn en senket terskel for urimelighetsvurderingen, er lagmannsretten kommet til at den årlige fastprisen er blitt så urimelig for Tietovry at det med hjemmel i avtaleloven § 36 er grunnlag for å øke den årlige fastprisen vesentlig. Den bærende begrunnelsen for dette er at balansen i avtaleforholdet har blitt sterkt forfeilet og skjev grunnet den senere ekstraordinære økte bruken av Tietovrys leveranser. Avtalens langsiktighet, dens formålsangivelser om nært samarbeid og dens forsterkede lojalitetsplikt, underbygger også urimeligheten.»
Konklusjonen blir at banken skal etterbetale over 300 millioner kroner, og heretter betale 100 millioner mer i året. Partene må imidlertid bære sine respektive sakskostnader.
Henning Harborg fra Thommessen har representert banken, mens Tietoevry har vært representert av Halvor Manshaus fra Schjødt.
Ingen av partene vil kommentere avgjørelsen. Ankefristen går ut kort etter rettsferien, og avgjørelsen finner du her.