I en dom fra Oslo tingrett fra 19. februar i år, blir to personer som er utsatt for kjærlighetssvindel dømt for uaktsom hvitvasking etter straffeloven § 340. Dommen ble først omtalt av DN.

En kvinne møtte en mann («Dave») på Tinder som utgav seg for å være en lege fra USA på et jobboppdrag i Israel. De to hadde langvarig kommunikasjon, og kvinnen trodde de var kjærester og at «Dave» ville komme til Norge og bygge et liv sammen med henne. «Dave» fortalte at han hadde en mor som bodde i Tromsø, og lurte kvinnen til å tro at moren via noen bekjente skulle sende han penger. Det enkleste var i følge «Dave» at pengene gikk via kvinnens konto. I virkeligheten stammet de fra et bedrageri mot et annet kjærlighetssvindeloffer.

Den andre domfelte er en mann som møter en kvinne («Jennifer») på en datingside på nett. «Jennifer» utgir seg for å være smykkedesigner fra USA, som eide en leilighet i Stavanger. For å hjelpe «Jennifer» med en betydelig skattegjeld på et hus hun har arvet, selger mannen sitt eget hus og overfører 2,1 millioner av egne midler. I tillegg overbeviser «Jennifer» mannen om at hun trenger hjelp til å få betalt for noen smykker hun har solgt til en kunde. Mannen mottar 250.000 kroner på sin konto, som han ihht. instruksjoner fra «Jennifer» overfører til henne som kryptovaluta. Også disse pengene stammet i realiteten fra et annet kjærlighetssvindeloffer.

Både kvinnen og mannen dømmes altså for uaktsom hvitvasking.

Hovedregelen

Straffelovens hovedregel er at kun forsettlige handlinger kan straffes. I forarbeidene har lovgiver gitt uttrykk for at dersom uaktsomme handlinger skal kriminaliseres må det begrunnes særskilt, og normalt bør det i tilfelle kreves at uaktsomheten er grov. Likevel er noen utvalgte handlinger begått med simpel uaktsomhet kriminalisert, herunder uaktsom hvitvasking. 

Enkelt forklart vil den objektive delen av gjerningsbeskrivelsen for hvitvasking være oppfylt dersom man mottar og overfører penger som stammer fra en straffbar handling. Dersom man vet at pengene stammer fra en straffbar handling, vil det utgjøre forsettlig hvitvasking. Dersom man ikke vet, men burde forstå, at pengene er utbytte fra en straffbar handling, rammes handlingen av ordlyden i straffebudet om uaktsom hvitvasking.

Mange vil nok tenke at det er uaktsomt (eller til og med ganske idiotisk) å la seg lure av historiene som serveres av «nettkjærester» man aldri har møtt. Det gjelder ikke minst ofrene selv, når de først finner ut hvordan det hele henger sammen. Illustrerende i så måte er at den domfelte mannen hadde samtykket til at saken ble avgjort som tilståelsesdom der han skulle dømmes for forsettlig grov hvitvasking. Det sier noe om den selvbebreidelsen og skammen han trolig har kjent på. Ettersom mannens forklaring ikke dekket gjerningsbeskrivelsen for forsettlig hvitvasking (han forstod ikke at pengene han mottok og overførte stammet fra straffbare handlinger), var det imidlertid ikke grunnlag for slik tilståelsesdom.

Selv om handlinger av denne typen kanskje omfattes av straffelovens ordlyd, er det likevel et spørsmål om det er riktig og hensiktsmessig med straff.

Gavepakke

I en kronikk i DN argumenterer stipendiatene Vebjørn Wold og Petter Omland godt for hvordan en slik praksis fra politi- og påtalemyndigheter er en gavepakke til profesjonelle kriminelle: Hvem vil vel varsle banken og anmelde bedrageriet man er utsatt for til politiet dersom konsekvensen kan være at man selv risikerer fengselsstraff?

Et annet spørsmål er om både påtalemyndigheten og domstolen i sin iver etter å straffeforfølge brudd på hvitvaskingsforbudet har glemt rettsstridsreservasjonen, altså adgangen til å tolke straffebud innskrenkende der formålet om straff ikke slår til.

Da straffelovens bestemmelse om uaktsom hvitvasking ble vedtatt, ble den begrunnet på følgende måte i forarbeidene:

«Departementet mener at både uaktsomt heleri og uaktsom hvitvasking i seg selv er straffverdige handlinger. Men først og fremst synes en videreføring av vanlig uaktsomhet som skyldkrav nødvendig for at bestemmelsene skal være tilstrekkelig effektive mot heleri og hvitvasking. Mange av handlingene begås i samarbeid eller forståelse mellom flere lovbrytere i kriminelle miljøer, og uhildete vitner finnes ofte ikke. En heving av skyldkravet vil etter departementets vurdering være et skritt i feil retning i bekjempelsen av særlig økonomisk kriminalitet og organisert kriminalitet generelt.»

Det var altså først og fremst bevis- og effektivitetshensyn som lå til grunn for å gjøre simpel uaktsom hvitvasking straffbart. På den måten kan handlinger som i realiteten er forsettlige, men hvor dette er vanskelig å bevise, straffes som uaktsomme. I saker der en person beviselig selv er utsatt for bedrageri og profesjonell sosial manipulasjon, er det imidlertid vanskelig å se at disse hensynene gjør seg gjeldende. Det er også vanskelig å se for seg at straffeforfølgning av ofre for kjærlighetssvindel på noen som helst måte bidrar til straffelovgivningens formål om prevensjon. Er det noen som tror at trussel om straff forhindrer folk fra å bli lurt? 

I forlengelsen av dette er det også grunn til å stille spørsmål ved om de mål- og resultatstyringen som politi- og påtalemyndigheten opererer under, gir de riktige insentivene til å ta gode vurderinger i tråd med etatens samfunnsoppdrag.

Etaten vurderes etter måltall knyttet til blant annet oppklaringsprosent, tidsbruk og fellende dommer. Hvitvasking er dessuten et prioritert område. Selv om straffeforfølgning og mot et kjærlighetssvindeloffer gir pluss i boka i målstyringsregimet, kan det diskuteres om det bidrar til å fremme etatens mer overordnede samfunnsoppdrag. Hadde det ikke vært bedre om ressursene ble brukt til å ta bakmennene?

EØS-reglene

Norge er EØS-rettslig forpliktet til å ha regler om straff for forsettlig hvitvasking. Det er imidlertid ikke et krav at uaktsom hvitvasking er straffbart, og i mange land er det ikke tilfelle. Faktisk går rettsutviklingen i enkelte andre land i retning av en omfattende privatrettslig beskyttelse av personer som er utsatt for nettbasert svindel i form av blant annet kjærlighetssvindel. I Storbritannia er det vedtatt regler om at bankene som hovedregel må bære ofrenes tap, og i USA er det fremmet et lovforslag om det samme. Dette er begrunnet i en erkjennelse av profesjonaliteten i denne typen svindel og at bankene er nærmest til å forhindre at betalingssystemet misbrukes til kriminell aktivitet.

I Norge kan ofre for kjærlighetssvindel og tilsvarende type svindel se langt etter pengene sine. Det er ingen initiativer fra myndighetene til økt beskyttelse mot økonomisk ruin. Tvert imot velger myndighetene altså å straffeforfølge ofrene. Forstå det den som kan.