To år etter at Høyesterett konstaterte at vedtakene om å bygge vindmøller på Fosen krenket samenes rettigheter til reindrift, er det fortsatt ikke fattet noe vedtak om hva som skal skje videre i saken. I en artikkel Rett24 publiserer i dag, kritiserer pensjonert dommer i Høyesterett Karl Arne Utgård premissene fra  storkammerdommen fra 2021.

Utgård fremhever at konvensjonene følger reglene for traktater, og at nasjonale rettskilder da ikke er relevante. Konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 27 verner «minoriteter».

– Høyesterett har ikke skilt mellom begrepene «minoriteter» og «urfolk». Retten har dermed ikke fått med seg at det bare er for den siste gruppen at det er et visst vern for næringsutøvelsen, sier Utgård.

Annonse

Dyktig og engasjert jurist/advokat søkes til Konsernjuridisk i Tryg

Tar feil

Han mener videre at Høyesterett tar feil med hensyn til statens plikt til å kompensere for inngrepet. I dommen skrev Høyesterett at det klare utgangspunktet må være at den aktuelle bestemmelsen i konvensjonen om sosiale og politiske rettigheter «ikke åpner for en forholdsmessighetsvurdering hvor andre samfunnsinteresser veies mot minoritetens interesser».

«Høgsterett har totalt oversett det som må vere eit sentralt spørsmål i Fosen-saka: Isolert sett vil ei fjerning av vindparken innebere eit stort tap for Toten Vind men også for storsamfunnet», skriver Utgård i artikkelen.

– Var ikke Høyesteretts poeng nettopp at man ikke skal gjøre en slik avveining overfor storsamfunnets interesser, da?

– Jo, men de har ikke fått med seg hele systemet. De har ikke sett at det ikke bare er konvensjonen man skal tolke, men også de generelle retningslinjene. Og de slår hull på det Høyesterett skriver, sier Utgård, og viser blant annet til en uttalelse fra FNs menneskerettskomité, som sier at særlige rettigheter etter konvensjonen «must have both a reasonable and objective justification and be consistent with the other provisions of the Covenant, read as a whole.»

Ingen rettskraftsvirkning

Høyesteretts dom fra 2021 sprang ikke ut av et sivilt søksmål mot staten, men ut fra en tvist om hvorvidt ekspropriasjonsskjønnet skulle tillates fremmet eller ei. Høyesteretts konklusjon var at skjønnet skulle nektes, og tok dermed prejudisielt stilling til gyldigheten av ekspropriasjonsvedtaket. Skjønnsbegjæringen ble fremmet av utbyggerne, og reindriftseierne var blant de saksøkte.

Utgård skriver:

«Høgsteretts dom om at skjønnet blir nekta fremja, har ingen rettskraftverknad, aller minst overfor staten som ikkje var part. Det same gjeld dermed også for det prejudisielle standpunktet om at vedtaka om ekspropriasjon og konsesjon var ugyldige. Dommen seier ikkje noko om kva det innebar at desse vedtaka var ugyldige. Men ein slik konklusjon inneber til vanleg at departementet må gjere eit nytt vedtak. Eg nemner spesielt at dommen ikkje kan takast til inntekt for at vindmøllene må rivast.»

– Hva legger du i at dommen ikke har rettskraftsvirkning?

– Et skjønn som er nektet fremmet, er i seg selv vanskelig å bygge noen rett på. Det gjelder også såkalte prejudisielle avgjørelser. Staten kan heller ikke bli forpliktet av en avgjørelse i en sak den ikke har vært part i. Så enkelt er det i grunnen. Departementet må stå heilt fritt til om det vil ta saken opp til ny vurdering, ettersom et skjønn som er nektet fremmet ikke kan pålegge det noen plikt til å gjøre det. Jeg forstår ikke hvordan noen er kommet på at staten har plikt til å rive vindmøller, og det til alt overmål uten at det var nevnt i premissene. Husk her også på at vindmøllene var etablert etter samtykke til at de kunne bygges før endelig skjønn forelå. Staten er nok da erstatningsansvarlig overfor de som avgav grunn og rettigheter, jamfør oreigningslova § 25. Slik sett har staten nok et ansvar, men det er en sak for seg.

Annonse

Elden søker flere advokater i Bergen og Haugesund

Økonomisk kompensasjon

– Hva mener du er det naturlige å gjøre videre, da?

– Jeg stiller meg veldig tvilende til at dette i det hele tatt er et menneskerettsbrudd, men økonomisk kompensasjon er utgangspunktet, her som i alle saker om ekspropriasjon av grunn og rettigheter. For at reineierne skal få rettigheter ut over det, med grunnlag i denne konvensjonen, er det flere vilkår som må være oppfylte. Høyesterett har ikke sett det riktige utgangspunktet i denne saken.

– Hva er motivasjonen din for å ta opp dette temaet nå?

– Jeg har tidligere skrevet artikler om samiske forhold, blant knyttet til eiendomsrett, og er blitt litt engasjert i samiske rettsforhold. Jeg mener Høyesteretts dom fortjener en seriøs analyse, og her var det såpass tydelige ting å sette fingeren på, at jeg synes det var nødvendig å gå ut med det, sier Utgård.

Hele Utgårds artikkel kan du laste ned her.