Representanter fra flere av de aller største advokathusene i Norge var til stede da CIETACs visegeneralsekretær Li Hu onsdag besøkte Oslo Chamber of Commerce (OCC) .
CIETAC er den kinesiske ekvivalenten til ICC i Paris, som er den største permanente europeiske voldgiftsinstitusjonen. Men mens ICC, som står for International Court of Arbitration, i fjor behandlet rundt 800 internasjonale tvister, er CIETAC enn så lenge kun størst i Kina. Riktignok behandlet det enorme organet, med 143 ansatte, hele 3000 tvister, men bare rundt 500 av dem var internasjonale.
Vil ekspandere
Det tenker kineserne å gjøre noe med. For å klare det har de etablert lokale institusjoner i henholdsvis Wien og Vancouver, i tillegg til en lang, lang rekke lokale kontorer rundt om verden. Onsdag møttes OCC og CIETAC i Wikborg Reins lokaler i Vika, der den kinesiske delegasjonen fortalte om hvordan de jobber.
– Formålet med besøket er å fremme samarbeidet mellom europeiske selskaper og CIETAC, og styrke CIETACs posisjonen på det internasjonale voldgiftsmarkedet – til det beste for alle involverte parter, sier Li Hu til Rett24.
Kineserne er som kjent interessert i å øve innflytelse på alle globale politiske områder, og tvisteløsningsmekanismene for næringslivet er ingen liten business, med hundrevis av milliarder i potten.
I endring
Styreleder i OCCs institutt for voldgift og alternativ tvisteløsning, Wikborg Rein-partner Ola Nisja, mener det norske næringslivets forhold til voldgift er i endring.
– I dag er sikkert 80-90 prosent av voldgiftene i Norge ad hoc. Det vil si at partene selv gjennomfører tvisteløsningsprosessen uten hjelp av noen institusjon. Dette er i ferd med å endre seg, og vi ser at partene som skriver kontrakter i stadig større grad benytter seg av de etablerte voldgiftsinstitusjonene.
Nisja mener årsaken blant annet kan ligge i at markedene blir mer og mer globale, og at den norske tradisjonen med ad hoc-voldgifter ofte virker fremmed på utlendinger.
Han forteller at de for noen år siden gjorde en undersøkelse om hva som var de viktigste driverne for å velge voldgift fremfor ordinære domstoler.
– Økt bruk av voldgift skyldes ikke at dommerne i domstolsapparatet ikke er flinke – det er de – men partene gir uttrykk for et ønske om juridisk spisskompetanse. Det ser vi for eksempel innen det vi kaller post M&A-tvister, altså tvister i kjølvannet av oppkjøp og fusjoner. Der er det en stor fordel at juristene som dømmer har erfaring fra denne typen prosesser, sier Nisja.
Geopolitisk spill
Managing partner i BAHR, Thomas K. Svensen, sitter i styret til OCC. Han forteller at det for 10 år siden ville være vanskelig å få utenlandske parter til å akseptere en kinesisk voldgift – selv om den ene parten var kinesisk.
– I dag er dette vanskeligere å avfeie, og ser du 10 år frem tror jeg det blir enda vanskeligere. De tenker langsiktig – det er styrken deres – og vil nok medføre en fortsatt positiv utvikling for kinesiske voldgiftsinstitutter. De har aldri vært avhengig av kortsiktige gevinster.
– Hvor ligger gevinsten i denne strategien?
– Jeg tror de tenker langs to linjer. Det å ha en verdensledende tvisteløsningsinstitusjon for internasjonale tvister er i seg selv attraktivt for en geopolitisk stormakt. De ønsker å sementere den posisjonen. For det andre er det et poeng at man som næringslivsaktør føler seg mer trygg med det kjente enn det ukjente. Norske parter vil helst ha en norskbasert tvisteløsning, fordi den kjenner man, og kinesiske selskaper ønsker kinesiske institusjoner. For å legge til rette for at kinesiske selskaper skal ha et reelt kinesisk alternativ, må man etablere institusjoner som kan konkurrere med de øvrige verdensledende institusjonene, som for eksempel London og Paris.
– Hvordan kontrer de etablerte institusjonene i Paris, London og USA på dette?
– Institusjonell voldgift er en konkurranseutsatt virksomhet, og de andre etablerte institusjonene er definitivt oppmerksomme på økt konkurranse også fra Kina. De prøver jo da å spille på det som er deres styrker, som for eksempel etablert posisjon og språk. Men nå etablerer jo CIETAC seg i Wien og Vancouver, og de spiller egentlig på de samme strengene. Li Hu var i møtet opptatt av å fortelle at de behandlet tvister på både engelsk og tysk. De kinesiske institusjonene er blitt så store og etablerte at de er umulig å avfeie, sier Svensen.
– Hvor havner OCCs egen voldgift i dette?
– De samme strengene er jo også det som OCC prøver å spille på, riktignok i en litt annen skala. Det å ha et slagkraftig norsk voldgiftsinstitutt er en klar fordel. Vi ser en trend mot at norske parter i økende grad beveger seg vekk fra ad hoc voldgift, som så langt har vært den vanligste formen for voldgift i Norge, til institusjonell voldgift. Et moderne norsk voldgiftsinstitutt vil kunne bidra til denne utviklingen, og styrke posisjonen til norskbasert tvisteløsning i konkurranse med utenlandske institusjoner, sier Svensen.
