I sin kommentar 12. mars gir advokatene Øystein Myre Bremset og Martin Aspaas analyse av FIS’ regelverk som anvendt på Klæbo/Bolsjunov-situasjonen.

Les: Klæbo-saken sett fra et juridisk perspektiv

Advokatene konkluderer, etter å ha tatt for seg de ulike bestemmelsene punkt for punkt, at ifølge regelverket var Klæbo intet å bebreide, og at diskvalifikasjonen dermed må sies å være feilaktig. Jeg er i hovedsak enig i den tolkningen advokatene gjør av reglene, sett med hva en kan kalle ordinære juridiske briller.

Det interessante er imidlertid at brorparten av ekspertkommentatorer, herunder NRKs Astrid Uhrenholdt Jacobsen og Torgeir Bjørn, gir uttrykk for et noe annet syn. Det sier noe om med hvilken ryggmargsfølelse man leser, eller kan lese, det samme regelverket annerledes enn hva juristene gjør. Her skal et forsøk gjøres på å gi en slik alternativ «ikke-juridisk» forståelse.

Den sentrale regelen er følgende: «The responsibility for a correct passing without obstruction is on the overtaking skier».

Bestemmelsen er svært kortfattet og sier, juridisk sett, ikke så mye. Men den gir likevel et hovedsignal: Det er løperen som kommer bakfra som har ansvaret for ikke å forårsake problemer for løperen som passeres. Motstykket er at løperen foran har privilegiet å velge spor i et oppløp, og rett til ikke å bli forstyrret av den som kommer bakfra.

Forløpet i saken har videre en sentral komponent av hva alle løpere vet: effekten av g-kraft og fordelen av å følge en linje som gir optimal mulighet for fartsøkning (gjennom skøytetak på ytterski) inn mot korridorene og det rette oppløpsstrekket. I en slik teknisk-taktisk vurdering har Klæbo fordel av å følge den linjen han gjør; størst mulig bue med fartsøkning siktet mot den nedre (ytterste) korridoren. Bolsjunov følger (naturlig nok) samme tankegang, og han holder en ganske rett linje mot denne ytterste korridoren. Det er slik sett ikke helt treffende, slik advokatene sier, at Klæbo ble «stengt» lenger opp i bakken fra å gå på Bolsjunovs venstre side. På det tidspunkt var Klæbo for langt bak til å kunne hevde å bli «stengt». Det avgjørende er forløpet ned mot den ytterste korridoren, hvor Bolsjunov er foran, og slik sett har rett til å velge den for ham optimale linjen. Ved at Klæbo sikter seg mot den samme korridoren, kan en på et vis si at han sikter mot «dødens sone», for der har han ingen sikkerhet for at det blir rom til passering – så sant han ikke har fart nok til å komme forbi før dette kritiske punktet, noe det viser seg at han ikke har. Basert på hva som kanskje kan kalles idrettens ryggmargsfølelse, burde Klæbo da gjort et sikkerhetsmessig tryggere, men fartsmessig ugunstigere, valg ved å skjære over mot venstre, på et tidligere tidspunkt, slik Emil Iversen etter hvert gjorde.

Så er man altså, gjennom de to løpernes innsikting mot den samme ytterste korridoren, kommet i den situasjonen som oppsto, og som alle kjenner utfallet av. Man kan her si: når Klæbo først var havnet i den situasjonen, er det intet å si på hans atferd: han gjorde seg så «smal» som mulig. Men man kan også si: det skulle bare mangle, for han var her i en korridor som egentlig «tilhørte» en annen.

Det som her er skissert lar seg kanskje ikke direkte lese ut av reglene. Men det tilhører nok det overordnede bildet som aktørene (løpere og rennjury) ser reglene innenfor. Så kan man diskutere: var diskvalifikasjon en for streng reaksjon? I lys av at Klæbo, slik advokatene påpeker, ikke har opptrådt direkte uaktsomt – og i lys av at Bolsjunov kanskje vanskeliggjør Klæbos passering ved å søke ytterligere mot høyre gjennom skøytetak inn mot sitt korridorspor?

Det er det ikke rom for å mene å noe om her, men det er betegnende at brorparten av skiløpere og andre innvidde som har uttalt seg til media, ikke uttrykker noen klar formening om at diskvalifikasjonen var feilaktig.

Så er man tilbake til det juridiske. Måten de innvidde ser dette på er juridisk å betrakte som en form for aksept av risiko. Når Klæbo tar risikoen på å havne i «dødens sone» (på yttersiden av den ytterste korridoren) må han ta konsekvensen av de problemer som dermed oppstår for den andre løperen – såfremt den andre løperen ikke gjør noe helt irregulært, slik som forsettlig å presse Klæbo ut av korridoren, eller lignende.

Det er slik sett en forenklet regel, men disse utfyllende betraktningene lar seg nok lese i forlengelsen av den: «The responsibility for a correct passing without obstruction is on the overtaking skier».

Så kan man igjen, som jurist, si at dette er en uheldig regel. Hvis rekkevidden av den er som her skissert, burde det kommet langt klarere til uttrykk. Og det er godt mulig. Mitt ærend er imidlertid: Advokatene gjør det for enkelt for seg ved ikke å ta i betraktning det utvidede virkelighetsbildet løpere og jury trolig ser regelen innenfor. Ved en slik utvidet forståelse er ikke løpere så «rettsløse» som advokatene gir uttrykk for.