Få ting henger høyere for en skiløper enn å vinne femmila i et mesterskap. Johannes Klæbo fikk på søndag sin barndomsdrøm oppfylt. Han viste konkurrentene ryggen, og nådde endelig det målet han hadde trent for gjennom tusenvis av harde treningstimer.

En time senere ble Klæbo imidlertid fratatt gullet. Femmila ble ikke avgjort i skisporet, men på juryrommet. Barndomsdrømmen ble knust av regeltolkning.

Fra sofakroken kunne vi høre at de ulike skiekspertene hadde ulikt syn på om Klæbo hadde brutt reglene eller ikke. For oss jurister, som er unormalt opptatt av lover og regler, var det svært frustrerende at ingen av ekspertene forklarte oss hva som faktisk sto i FIS-regelverket. Hvilke regler var det egentlig skiekspertene drev og tolket med skibrillene på?

Vi bestemte oss for at det var på tide å kaste skibrillene, slik Klæbo gjorde før den siste motbakken. Vi tok i stedet på oss jussbrillene, og googlet oss frem til reglene. Da oppdaget vi at det som sto i reglene var noe helt annet enn hva ekspertene snakket om på TV.   

Etter vårt skjønn brøt ikke Klæbo noen av de skrevne reglene i FIS-reglementet. Han var ikke engang i nærheten.

Obstruksjonsregelen

Det relevante underliggende regelsettet er The International Ski Competition Rules, Book II Cross-Country («ICR»).

Den sentrale regelen i ICR om «obstruksjon» fremgår av punkt 343.9, og lyder slik:

“In all competitions obstruction is not allowed. This behavior is defined as deliberately impeding, blocking, charging or pushing any competitor with any part of the body or ski equipment”.

En jurist vil, i motsetning til en skiekspert, umiddelbart legge merke til at obstruksjon krever forsett. Det er å hindre eller blokkere en annen utøver med vilje («deliberately») som er forbudt. Uhell er tillatt. Likevel var det ingen av skiekspertene som spurte seg om Klæbo forsøkte å hindre Bolsjunov med vilje.

For alle som så innspurten av femmila på TV, fremstod det helt åpenbart at Klæbo ikke hindret Bolsjunov med vilje. Det var det heller ingen av ekspertene som mente.

Mange av skiekspertene, syntes å ta utgangspunkt i at den som ligger først i sporet har lov til å hindre den som kommer bakfra. Dette omtalte skiekspertene som «taktisk gåing». Men obstruksjonsreglen sier klart at man ikke kan hindre eller blokkere en annen utøver med vilje.

Regelen om overtakelse av spor

Juryen diskvalifiserte Klæbo fordi de mente at Klæbo brøt punkt 343.10 i ICR om ulovlig «overtaking», altså regelen om overtakelse av spor.

Regelen om overtakelse av spor lyder slik:

“343.10.2 For all other competitions, when overtaking occurs, competitors must not cause any obstruction.

The responsibility for a correct passing without obstruction is on the overtaking skier. The overtaking skier must have his/her skis in front of the skis of the overtaken skier before skiing his/her best line.”

Den første setningen sier at utøverne ikke må obstruere hverandre ved overtakelse av spor. Plikten til ikke å obstruere hverandre, påhviler både den som går foran, og den som kommer bakfra.

Den andre setningen sier at den som kommer bakfra har ansvaret for at overtakelsen av sporet skjer uten obstruksjon. Sett fra et juridisk perspektiv, er denne regelen svært uklar. Hvilket ansvar er det tale om? Har utøveren ansvaret for ikke med vilje å obstruere den som går foran? Eller er det tale om et uaktsomhetsansvar, slik at man må gå forbi med den nødvendige aktsomhet? Eller har den som kommer bakfra kanskje et objektivt ansvar – slik at man blir ansvarlig for alle tenkelige uhell som eventuelt måtte inntreffe, selv om man ikke kan klandres?

Rennlederen i FIS sa i en presseuttalelse at to spørsmål var avgjørende for om Klæbo skulle diskes:

  1. Hvem var først, og ii) var det kontakt mellom Klæbo og russerens stav?

Spørsmålene kan tyde på at juryen mente at den som kommer bakfra er objektivt ansvarlig for alle uhell som eventuelt inntrer, og at den som går foran nærmest har et frikort til å gjøre hva man vil. Men slik kan regelen åpenbart ikke forstås. Basert på ordlyden som bruker ordet «obstruction», er det mest nærliggende å tolke regelen slik at det kreves forsett også her. Alternativt må det innfortolkes et krav om aktsomhet til den som kommer bakfra.

Dersom man innfortolker et aktsomhetskrav i regelverket, må aktsomhetsplikten i så fall gjelde både for løperen som går foran, og for den som forsøker å gå forbi bakfra. Det kan ikke være slik at den som kommer bakfra må være aktsom, mens den som går foran står fritt til å opptre uaktsomt eller til og med forsettlig.

Den siste regelen om overtakelse av spor i ICR punkt 343.11, handler om korridorene som man finner i starten og slutten av løypa. Skiekspertene omtalte denne «korridor-regelen» som om den som ligger foran har en rett til å velge korridor, og som om den som ligger foran på sin vei inn i korridoren kan hindre de som kommer bakfra med vilje. Men det er ikke det som faktisk står i regelverket. Regelen om korridorvalg lyder slik.

“In sections with marked corridors, the competitors should choose a corridor. Competitors are allowed to leave the chosen corridor as long as ICR 343.9 is upheld.”

Det å velge korridor er ikke en rett, men en plikt, for utøverne slik regelen er formulert.

Og hvorfor skal utøverne velge korridor på oppløpet? Jo, nettopp for å unngå at den som ligger foran kjører sikk sakk på oppløpet, og på den måten hindrer de som kommer bakfra i å komme seg forbi.

Opptrådte Klæbo uaktsomt?

Aktsomhetsvurderinger i jussen tar gjerne utgangspunkt i hvilke handlingsalternativer som foreligger. Et sentralt poeng i denne saken, er at Klæbo ikke ble gitt noen reelle handlingsalternativer av Bolsjunov i innspurten.

Først prøver Klæbo å passere Bolsjunov på innsiden (til venstre) i siste sving. Den muligheten avskjærer Bolsjunov. Klæbo oppfatter dette raskt, og legger seg deretter over til høyre for å passere Bolsjunov i yttersving (til høyre). Problemet er imidlertid at Bolsjunov samtidig går mot høyre slik at Bolsjunov nå avskjærer Klæbo også i yttersvingen. På bare noen få meter har Bolsjunov sperret for Klæbo både innvendig og utvendig.

Mot slutten av svingen er situasjonen dermed at begge utøverne ligger ute til høyre, og begge styrer mot høyre korridor. Situasjonen er risikabel, og det vil bli trangt om plassen. Den eneste av de to utøverne som kan ta spenningen ut av den trange situasjonen, er Bolsjunov. Han har 30 meter å ta av mot venstre, mens Klæbo har 30 centimeter å gå på mot høyre. Ett enkelt skøytetak fra Bolsjunov mot venstre er alt som skal til for å skape avstand mellom ham selv og Klæbo. En slik manøver hadde gitt begge utøverne muligheten til å gå uhindret i hvert sitt spor inn mot mål. I stedet ender Bolsjunov opp på utsiden av ytterste høyre spor, og kommer der i kontakt med Klæbo. Dersom Bolsjunov bevisst går mot høyre for å blokkere Klæbo, er det tale om en ulovlig obstruksjon. Dersom Bolsjunov ufrivillig dras ut mot høyre, er det tale om et uhell («race incident»).

Det er etter vårt skjønn helt klart at Klæbo ikke opptrådte uaktsomt i innspurten. Han gjorde sitt ytterste for å unngå uhell i en vanskelig situasjon.

Avsluttende hjertesukk

I idretten bør reglene etterstrebe et ideal om at den beste utøveren bør vinne. Regelverket bør ikke oppmuntre utøverne til å «gå taktisk» for å hindre andre løpere i å komme forbi. Dette har også en sikkerhetsmessig side. Skiløperne holder stor fart, og de bruker ikke hjelm. Reglene bør ha som formål å oppmuntre til at man unngår uhell, og til at utøverne tar omsorg for hverandre i feltet.

Etter vårt skjønn ble Klæbo fratatt et velfortjent gull på grunn av uriktig regelanvendelse fra juryen. Basert på et svært uklart regelverk valgte juryen, i en presset situasjon, til alt overmål å anvende regelverkets strengeste straff – diskvalifikasjon.

Selv om Klæbo var en stor nok idrettsutøver til å trekke anken, bør ikke fraværet av en rettslig prosess hindre at skimiljøet tar lærdom av denne saken. Utøverne fortjener et bedre regelverk, slik at vi unngår noe lignende i fremtiden.

(Vi gjør for ordens skyld oppmerksom på at artikkelforfatterne ikke er 100% objektive i denne saken. Vi er begge trøndere!)