– Vi ønsket å lansere et nytt konsept vi kalte Dart, litt i samme gate som Uber. Vi sendte inn en kvalifisert søknad om løyver, men Oslo kommune nektet å behandle den. Dermed ble vi nektet adgang til markedet, sa Roger Dørum Pettersen, en av grunnleggerne av Dart Ride, til Dagens Næringsliv i 2019.
Anledningen var at Oslo tingrett skulle starte behandlingen av saken Pettersens selskap har anlagt mot kommunen, der de mente å ha tapt over 700.000 kroner i måneden på at det ikke får drive drosjene sine. Lavpriskonsept besto av en app designet som en dartskive – delt inn i ringer – der kundene skulle betale en fastpris for hver ring de passerte.
Halvannet år senere har selskapet tapt i to runder, og blitt nektet anke til Høyesterett. Lagmannsretten drøftet ikke EØS-spørsmålene, ettersom retten mente selskapet uansett hadde saksøkt feil feil skadevolder. Søksmål om brudd på EØS-retten skal fremmes mot staten, ikke kommunen, mente dommerne:
«Kommuner og fylkeskommuner har riktignok også lojalitetsplikt etter EØS-retten, og plikter å anvende norsk rett i samsvar med EØS-avtalen, jf. også EØS-loven §§ 1 og 2. Likevel er det staten som lovgiver som foretar de vurderinger og vedtak som leder frem til vedtakelse av norsk lov og sentrale forskrifter, herunder vurderingen av forholdet til internasjonale konvensjoner, og som dermed etter lagmannsrettens syn er det naturlige ansvarssubjektet for et erstatningssøksmål bygget på at vedtak truffet etter det gjeldende statlige regelverket er konvensjonsstridig.»
– Uheldig
Dette er feil, mener professor Halvard Haukeland Fredriksen ved Universitetet i Bergen.
– Jeg vil ikke ha noen formening om hvorvidt Dartride kunne dokumentere noe erstatningsrettslig vernet tap i denne saken, men lagmannsrettens oppfatning av at søksmålet skulle vært rettet mot staten, kan etter mitt syn ikke være riktig. Det er kommunen som tildeler løyvene som Dartride trengte, og da må kommunen være rett saksøkt i en etterfølgende erstatningssak, som bygger på at kommunen hadde en EØS-rettslig plikt til å tildele disse løyvene. Selskapet bygget saken på EØS-avtalen artikkel 31 om etableringsrett, og denne bestemmelsen gjelder som norsk lov, sier Fredriksen.
Han underskreker at ankeutvalgets beslutning om ikke å tillate anken fremmet, ikke kan leses som tilslutning til lagmannsrettens vurdering av at søksmålet skulle vært rettet mot staten.
– Jeg skulle gjerne sett at saken ble fremmet, og at det ble avklart at kommunen var rett saksøkt, men det kan godt være andre forhold ved saken som gjorde at Høyesterett ikke ville bruke tid på den.
Han mener lagmannsretten syn om at det er statens ansvar å gjennomføre EØS-retten bygger på et dualistisk syn som er problematisk.
– Det er uheldig, og vil nok bli lagt merke til. Særlig fordi ESA i flere år nå har hatt liggende en prinsippsak om EØS-rettens gjennomslag på Island, hvor det har utviklet seg en rettspraksis som minner om lagmannsrettens tenkning i Dartrides sak: At EØS-avtalen først får gjennomslag etter at lovgiver har kommet på banen. ESA kvier seg tydeligvis for å sette dette spørsmålet på spissen, men de kan ikke i lengden bare sitte å se på at EØS-rettens gjennomslag i de dualistiske EFTA-statene undergraves på denne måten.
Dyr prosess
Gründeren bak Dartride, Roger D. Pettersen, sier han hadde håpet på et rettslig signal om at myndighetsorganer ikke skal kunne nekter folk å starte bedrifter.
– Utfallet tilsier at retten til etablering etter EØS-avtalen ikke er reell i Norge. Signaleffekten er at norske myndighetsorganer har et vidt handlingsrom. De kan knuse gründerplaner, spolere nyetableringer og gi blaffen i EØS-rettigheter. Hvem tør «å hoppe etter oss» – nå som det er kjent at vi har brent fire år og knappe to millioner kroner for å få våre EØS-rettigheter prøvd rettslig – uten å oppnå noe som helst? sier Pettersen, som nå håper ESA skal hjelpe ham videre.
