Hun forklarte bare rent overflatisk at det gjaldt et internasjonalt oppdrag i Bosnia og Herzegovina som hun hadde fått forespørsel om fra Utenriksdepartementet. Det var en kort og spennende samtale og jeg takket umiddelbart ja til invitasjonen. Det forandret livet mitt.

Det var Rakel Surlien som ringte. Jeg hadde hørt om henne, men før middagen måtte jeg lese meg opp og spørre rundt for å danne meg et inntrykk av hvem Rakel Surlien var. Hun hadde en spennende CV. Rakel hadde vært engasjert i norsk politikk, vært miljøvernminister, hun hadde vært departementsråd og lagdommer. Da hun ringte meg, var hun justitiarius (sorenskriver) i Nedre Romerike tingrett.

Bred nasjonal erfaring

Selv hadde jeg stort sett arbeidet hos Regjeringsadvokaten siden jeg tok eksamen. Der hadde jeg ved to anledninger hatt permisjon for internasjonale oppdrag. Først som juridisk rådgiver for den norske bataljonssjefen i UNIFIL (Libanon). Senere som juridisk rådgiver for general Kjell Grandhagen da han ledet den Nordisk-Polske brigaden i Bosnia og Herzegovina. Da Rakel ringte var jeg ansatt som advokat hos Schjødt.

Middagen ble både hyggelig og interessant. I konkurranse med eksperter fra mange land hadde Rakel hadde fått i oppdrag å lede «Independent Judicial Commission» (IJC) under «Office of the High Reprsentative» (OHR) for Bosnia og Herzegovina. IJC var en midlertidig organisasjon etablert av det internasjonale samfunn til å gjennombygge rettsvesenet i landet.

Rakel hadde sagt ja til oppdraget selv om hun ikke hadde tidligere internasjonal erfaring. Det var modig! Hennes brede nasjonale erfaring innenfor justissektoren kombinert med hennes politiske erfaring gav henne åpenbart den trygghet hun trengte for å føle seg komfortabel med ansvaret hun påtok seg.

Sarajevo

Krigen på Balkan på 90-tallet hadde gjort enorm skade på rettsvesenet/justissektoren på absolutt alle måter. Hovedproblemene var korrupsjon, nærmest fullstendig politisk kontroll over domstolene og påtalemyndigheten, en sektor delt i henhold til etnisitet, mange dommere og påtalejurister var enten døde eller hadde flyttet til andre land, en plethora av domstoler og andre justisinstitusjoner var etablert ut fra rent politiske kontrollbehov, en enorm saksmengde i domstolene med tilhørende årelange saksbehandlingstider, ødelagte bygninger og mangel på grunnleggende finansiering.

I tillegg til skadene som rettsvesenet hadde blitt påført under krigen, var arven fra kommunisttiden heller ikke så mye å bygge et nytt og velfungerende rettssystem på. Man kunne altså ikke bare «gå tilbake til start». Man måtte starte på nytt.

Våren 2001 var vi begge på plass i Sarajevo. Jeg med permisjon fra Schjødt og Rakel med planer om å søke som lagdommer i Borgarting når hun returnerte. Heldigvis måtte vi ikke begynne på bar bakke. En forutgående analysefase, hvor også norske jurister/dommere deltok, hadde resultert i et titalls rapporter med konkrete anbefalinger om veien videre. Likevel, å finne manglene hadde nok vært krevende, men å få gjennomført de nødvendige reformene fremsto som en mastodontisk oppgave.

Rakels tidligere erfaringer kom umiddelbart til nytte. Hennes første sjakktrekk var å insistere på utarbeidelsen av en detaljert og konkret strateg/plan for arbeidet. Utrolig nok var det kontroversielt. Flere av de internasjonale og nasjonale juristene som hadde blitt rekruttert mente at det var bortkastet tid. Vi måtte bare begynne arbeidet, vi hadde så liten tid, strategien ville bare bli liggende i en skuff. Men Rakel sto på sitt og hele reformgruppen, som i starten besto av et titalls personer, isolerte seg over flere dager på et hotell i Jahorina (et serbisk kontrollert skiområde). Selve arbeidet med strategien ble en sammensveisende øvelse, som la grunnlaget for den suksessen vi oppnådde over de neste tre årene. Og strategien lå absolutt ikke i en skuff. Den lå på Rakels pult, og ble brukt av henne i hvert ledermøte i hele treårsperioden.

Korrupsjon

En hovedoppgave i reformarbeidet var å luke ut korrupte medarbeidere i domstolene og påtalemyndigheten, og sørge for etablering av mekanismer som skulle sikre at fremtidige utnevnelser av dommere og statsadvokater kun ble bygget på relevante hensyn.

Det viste seg for krevende å identifisere de råtne eplene, og etter mye frem og tilbake ble det bestemt at alle dommere og statsadvokater i landet skulle avskjediges, og de ledige stillingene skulle lyses ut. Det var en meget kontroversiell beslutning fattet av Høyrepresentanten for Bosnia og Herzegovina (den gang britiske Paddy Ashdown) etter anbefaling fra Independent Judicial Commission ledet av dommer Rakel Surlien fra Norge. Et enormt politisk og juridisk forarbeid ble lagt ned for å få denne beslutningen gjennom.

Den etterfølgende prosessen var under internasjonal kontroll, og resulterte i en grunnleggende fornying av institusjonene. Viktigst var at så å si alle ledere i justissektoren ble byttet ut. Gjennomføringen av denne såkalte «reappointment process» krevde store ressurser og på det meste ledet Rakel rundt 130 eksperter fra mange ulike land.

For å sikre uavhengige fremtidige utnevnelser av dommere og statsadvokater, ble High Judicial and Prosecutorial Council (HJPC) for Bosnia og Herzegovina etablert gjennom nasjonal lovgivning og etter mønster av de nordiske domstoladministrasjonene. HJPC er sammensatt av et flertall av dommere og statsadvokater fra hele landet og alle etniske grupper er representert. HJPC ble gitt myndighet til å utnevne dommere og statsadvokater på alle nivå uten noen form for innblanding fra den utøvende eller lovgivende makt. HJPC har også disiplinærmyndighet og eksklusiv myndighet innenfor en rekke andre områder av betydning for administrasjonen av domstolene og påtalemyndigheten i landet.

Satte Norge på kartet

I tillegg til disse to hovedoppgavene, ble både sivilprosessen og straffeprosessen fullstendig revidert. To senter for videreutdanning av dommere og statsadvokater ble etablert, digitalisering av domstolene og påtalemyndigheten ble påbegynt, domstolstrukturen ble kraftig slanket og gjenoppbygging av funksjonelle domstolbygg gjennom internasjonale midler ble påbegynt.

Alt dette og mye mer ble gjennomført på tre år, under ledelse av Rakel Surlien. Gjennom sitt lederskap, sin ro, sin klokskap og sitt fokus på konkrete resultater gjorde hun en tilsynelatende uoverstigelig oppgave håndterbar.

Rakel ledet ansatte fra mange land. De hadde ulike perspektiver, ulike erfaringer og ulike forventninger. Det kunne medført manglende fokus og kaos. Mange av oss var også unge og litt overivrige. Vi søkte det perfekte. Her kom Rakels politiske erfaring med kompromisser til stor nytte. Hun kunne snakke med og forstå de bosniske politikerne. Hun forsto hvor langt strikken kunne tøyes og var mer opptatt av mellomløsninger som kunne bli varige enn kortvarig perfeksjon påtvunget av det internasjonale samfunn.

Rakels innsats for bygging av rettsstaten Bosnia og Herzegovina er betydelig. Uten hennes brede erfaring, pågangsmot og arbeidskapasitet hadde vi ikke lykkes. Gjennom reformarbeidet satte hun også Norge på kartet som en samarbeidspartner Bosnia og Herzegovina og det internasjonale samfunn kunne stole på, som hadde evne til å reagere raskt på oppdukkende behov og som tenkte langsiktig.

Den norskfinansierte støtten til gjenoppbygging og videreutvikling av domstolene og påtalemyndigheten i Bosnia og Hercegovina har fortsatt helt frem til i dag, og flere norske jurister og andre fagfolk har vært og er involvert. Denne uvanlig langsiktige innsatsen har vært sterkt medvirkende til at arven etter Rakel Surlien fremdeles består til tross for iherdige forsøk på å reetablere den politiske kontrollen over domstolene og påtalemyndigheten.

Rakel dro hjem etter tre år og ble lagdommer i Borgarting lagmannsrett. Rakel og jeg har holdt kontakten helt frem til hun nylig gikk bort. Jeg var invitert til hennes 80-årsdag, men svarte at jeg heller ville invitere henne til en middag hvor bare vi to kunne mimre om tiden vi delte i Bosnia og Herzegovina. Hun likte forslaget og slik ble det. Vi satt på Dinner, koste oss med god mat og drikke og gikk gjennom flere store fotoalbum som Rakel hadde med seg.

Kvelden ble lang, og et fint minne å ta med seg videre.