Ved lov 16. desember 2022 nummer 93 ble stiftelsesloven tilføyd et nytt kapittel 6 A som gjelder opphevelse av kommunale boligstiftelser. De nye reglene trådte i kraft 01.01.23. Proposisjonen til endringsloven er Prop. 135 L (2021–2022).

Ved opphevelse av boligstiftelser etter stiftelsesloven kapittel 6A gjelder ikke de alminnelige omdanningsreglene i kapittel 6, jf. § 55a annet ledd. Særreglene i 6A gir kommunene fri adgang til selv å oppheve boligstiftelser som de har opprettet og overføre stiftelsens eiendeler til seg selv, jf. §§ 55b og 55e.

Les: Boligstiftelse i Trondheim kan bli prøveklut for omstridt grunnlovsdiskusjon

Dette bryter nokså fundamentalt med lovens alminnelige regler som gjelder ved opphør av stiftelser. Her en noen eksempler:  

  • Det gjelder ingen materielle vilkår for opphevelse av disse stiftelsene. Kommunenes opphevelsesadgang er helt fri, og det skal ikke betales noen form for vederlag.
  • Stiftelsens kapital tilbakeføres til oppretter uten noen form for båndleggelse eller krav til hva kommunen kan bruke stiftelsens midler til.
  • Kompetansen til å vedta opphevelse er lagt til kommunene selv som opprettere.
  • Stiftelsestilsynet fører ingen alminnelig legalitetskontroll med kommunens vedtak, kun en kontroll med meldingen etter § 55d.  

Grunnloven § 105

Det er ca. 120 kommunale boligstiftelser som omfattes av de nye reglene og etter det opplyste har de en boligmasse til en samlet verdi av ca. 2 milliarder kroner. I tillegg kommer annen egenkapital som disse stiftelsene eier.

Dersom disse stiftelsene er vernet av Grunnloven § 105, kan opphevelse og overføring av verdiene til kommunen ikke gjennomføres uten at det svares full erstatning. I så fall antar jeg mye av poenget med lovendringene bortfaller. Kommunene er neppe interessert i eller har mulighet til å betale full erstatning for boligmassen og øvrige eiendeler som stiftelsene eier.  

I proposisjonen til endringsloven har departementet lagt til grunn at de nye reglene ikke vil stride mot bl.a. Grunnloven § 105, jf. Prop. 135 L (2021–2022) kapittel 5.3. Det pekes på det nære forholdet mellom kommunene og disse stiftelsene og at en oppheving og overføring av stiftelsens eiendeler til kommunen i realiteten bare representerer en intern omorganisering i kommunen. Proposisjonen omtaler imidlertid ikke en relevant avgjørelse fra EMD, nemlig Radio France m fl. vs Frankrike avsagt 23.09.2003.

Avgjørelsen og dens betydning for de kommunale boligstiftelsenes vern etter Grunnloven § 105 er kommentert av tidligere Høyesterettsdommer Karl Arne Utgård i en artikkel i Rett24 fra 2022. Hans konklusjon er at disse stiftelsenes eiendeler antagelig ikke kan overføres til kommunene uten at det svares full erstatning. De er med andre ord antagelig vernet av Grunnloven § 105.

Utgårds artikkel finner du her.

Trøndelag tingrett har nylig lagt til grunn at Trondheim kommunale boligstiftelsen ikke er vernet av Grunnloven § 105 bl.a. fordi boligstiftelsen «fremstår som et redskap for offentlig virksomhet». Boligstiftelsens formål vil dessuten bli videreført av Trondheim kommune, og «opphevelsen har karakter av en omorganisering av det boligsosiale arbeidet i kommunen.»

Den ovennevnte avgjørelsen fra EMD vedrørende Radio France m fl. vs Frankrike er imidlertid ikke kommentert i dommen.

Trøndelag tingretts dom finner du her. Dommen er p.t. ikke rettskraftig.

Selvstendighetskravet i stiftelsesretten

Kort fortalt innebærer selvstendighetskravet at ingen utenforstående kan gjøre noen eierbeføyelser gjeldende overfor stiftelsens kapital eller stiftelsens organisasjon. Stiftelsen autonomi må være udiskutabel.

Det er ikke rettslig grunnlag for å operere med et eget selvstendighetskriterium for stiftelser opprettet av det offentlige som avviker fra det kriteriet som gjelder stiftelser opprettet av andre.

Det kan reises spørsmål om stiftelsene som omfattes av stiftelsesloven kapittel 6A oppfyller selvstendighetskravet i stiftelsesretten. Gjør de ikke det, har vi ikke med gyldig opprettede stiftelser å gjøre og «stiftelsen» skal som utgangspunkt anses som en nullitet.

Svaret på spørsmålet kan neppe gis samlet for alle boligstiftelsene som omfattes av stiftelsesloven kapittel 6A, men må bero på en konkret vurdering av hver enkelt boligstiftelse med utgangspunkt i en tolkning av stiftelsens stiftelsesgrunnlag og vedtekter.

Spenningsforhold

De tette båndene mellom kommuner og de aktuelle boligstiftelsene som departementet redegjør for i lovproposisjonen, og som anføres som begrunnelse for at disse stiftelsene ikke er vernet av Grunnloven § 105, skaper imidlertid et betydelig spenningsforhold til selvstendighetskravet i stiftelsesretten.

Dersom det i virkeligheten kun er tale om en intern omorganisering i kommunen og ikke en avståelse av eiendeler fra ett selvstendig rettssubjekt til et annet, trekker dette klart i retning av at de stiftelsene som dette gjelder, hele tiden har vært og er ugyldige og må underkjennes som pro forma. I så fall kommer ikke stiftelsesloven til anvendelse, herunder kapittel 6A.

En av flere mulige konsekvenser av ugyldighet kan være at konstruksjonen anses som en selvbåndleggelse som nevnt i stiftelsesloven § 55. For omdanning av slike midler gjelder de de alminnelige reglene i stiftelsesloven kapittel 6.