Tirsdag kom de tre storkammerdommene om klimarettens plass i EMK. To av sakene ble avvist på teknisk grunnlag, mens den siste førte frem, og skapte helt ny rett i konvensjonen. 

Professor i miljørett ved Universitetet i Aarhus, Ole Windahl Pedersen, mener ingen av de tre konklusjonene var spesielt overraskende. Verken de to avvisningene, eller fellelsen av Sveits.

– Det som er spesielt er at domstolen går veldig i dybden hva man kan forvente at staten skal gjøre. Den spesifiserer i detalj hvilke forpliktelser statene har – som å vedta lovgivning, hvilke mål som skal settes, tidsfrister for karbonnøytralitet, med videre. Det tror jeg ikke domstolen hadde trengt å gjøre, og det er ganske spennende, sier Pedersen.

Annonse

Førsteamanuensis i rettsvitenskap

Henter fra EU-retten

Han peker samtidig på at ingen av disse forpliktelsene er noe domstolen har tatt ut av løse luften.

– Alle disse kravene fremkommer allerede i EU-lovgivningen. Så domstolene kopierer egentlig bare EUs klimalovgivning inn i EMK. Så for en stat som Danmark, så er ikke betydningen av denne dommen så voldsom. Sveits er ikke med i EU, så de er ikke bundet av dette fra tidligere. Men for et land som er bundet av EU-lovgivning, vil det ikke gjøre den store forskjellen. EU-domstolen har dessuten noen sanksjonsmidler som EMD ikke har, for eksempel bøter, sier Pedersen.

Norge er, i likhet med Sveits, ikke bundet av EUs klimalov, ettersom den ikke er en del av EØS-avtalen.

Stor overraskelse

Professor Christina Voigt, som har fagansvar for internasjonal klima- og miljørett ved UiO, og som var tredjepart i saken mot Sveits, er enig med Pedersen i at detaljnivået på hva EMD krever av statene er både nytt og overraskende. Hun er imidlertid ikke enig i at reguleringen er en blåkopi av EU-retten.

christina voigt.jpg
Prof. Christina Voigt. (Foto: UiO)

– Domstolen sier ikke helt tydelig hvor forpliktelsene kommer fra, men peker stadig på Parisavtalen. Det er nok mer sannsynlig at den har basert seg på 1,5 graders målet i avtalen, beslutningen fra Dubai i fjor, og det bakomliggende vitenskapelige grunnlag, da den fastsatte at det kreves tiltak mot karbonnøytralitet i løpet av de neste 30 årene, sier Voigt.

Noe hun fremhever som en stor overraskelse, som kan få stor betydning for Norge, er at domstolen inkluderer «importerte» utslipp i denne forpliktelsen. I dommen skriver EMD at det ville være «difficult, if not impossible, to discuss Switzerland’s responsibility for the effects of its GHG emissions (...) without taking into account the emissions generated through the import of goods and their consumption».

– Det betyr at også utslipp i andre land som «ligger i» produktene vi forbruker, må reduseres til null. Dette går langt utover det som EUs klimalovgivning tilsier. Og når domstolen først inkluderer et ansvar for importerte utslipp i denne saken, er veien ikke lang for å inkludere «eksporterte utslipp», gjennom eksport av olje og gass, i en neste sak. Og her bør Norge være oppmerksom, mener Voigt.

Annonse

Er du vår nye jurist?

Balanserer

En annen ting danske Ole Windahl Pedersen vil fremheve, er at EMD går lenger enn før i å gi foreninger rettslig interesse.

– Dette har lenge vært ordinær praksis i mange europeiske land, ikke minst i Norge, men i Strasbourg har man til nå vært tilbakeholden. På dette punktet kan man kanskje si at de har kopiert Århus-konvensjonen inn i EMD-praksis. Alt i alt kan man si at domstolen har forsøkt å finne en balanse mellom å anerkjenne klimaforandringene, og samtidig ikke utvide konvensjonen i retninger som av mange er anses passende. Dette kommer særlig til uttrykk i den portugisiske dommen, der klagerne ba domstolen utvide praksis med hensyn til territoriell jurisdiksjon.

I den aktuelle saken hadde et knippe portugisiske ungdommer innklaget samtlige europeiske land, inkludert Norge. Klagen mot alle andre land enn Portugal ble avvist på grunn av manglende jurisdiksjon.

– Skuffende

Christina Voigt er enig med Pedersen i at klageadgangen for NGOer i kontekst av klimaproblemet er utvidet, og kaller det et betydelig sprang fremover. Samtidig mener hun domstolen har lagt seg på en streng linje i individualklagene fra de Sveitsiske damene.

– Det er skuffende å se at domstolen til de grader begrenser individuell klageadgang. Her setter domstolen skyhøye krav for at privatpersoner kan bringe en klimasak basert på menneskerettighetsbrudd. Det er klart at man ville begrense popularklager (actio popularis) – men domstolen gikk veldig langt i denne begrensningen, sier Voigt.

Hun mener denne begrensningen setter en for høy terskel for at individuelle personer kan ha tilgang til «klimarettferdighet».

– Men alt i alt er dommen et stort skritt fremover i klargjøringen hva statene må gjøre, fort, for å holde oppvarmingen til 1,5 grader, sier Voigt.