Høyesterett behandler denne uken begjæringen om midlertidig forføyning fra Greenpeace Norden og Natur og Ungdom om å stanse produksjon og utbygging av tre petroleumsfelt i Nordsjøen.

I tingretten fikk saksøkerne medhold i hovedsaken om at konsekvensutredninger forut for PUD-vedtak skal omfatte klimautslipp av de senere forbrenningsutslippene fra produktene som utvinnes, og i den midlertidige forføyningssaken. For lagmannsretten er hovedsaken stilt i bero. Borgarting lagmannsrett konkluderte i forføyningssaken med at midlertidig stans av oljevirksomhet griper inn i beslutninger som Stortinget og regjeringen må foreta. Høyesteretts behandling av saken kan gi flere svar på avveiningen mellom demokratihensyn og rettstatshensyn, og domstolens rolle i klimasøksmål.

Utfordrer domstolenes rolle

Det er en trend med klimasøksmål for internasjonale og nasjonale domstoler. Søksmålene utfordrer domstolenes rolle i grenselandet mellom juss og politikk. Mens domstolene skal gi svar på rettslige spørsmål, hører utforming av politikk til de folkevalgtes område. Klimasøksmålene inviterer imidlertid ofte domstolene til å gi svar på rettslige spørsmål knyttet til påstander om brudd på menneskerettigheter som følge av klimaendringer, om beslutningsprosessene frem til et tiltak tillates iverksatt oppfyller lovens krav, og om staten har gjort nok for å oppfylle sin forpliktelse til å nå internasjonale klimamål. Dette reiser viktige og prinsipielle spørsmål om domstolens og dommerens rolle.

Demokratihensyn må veie tungt i klimasakene. Det er mange gode grunner til at politiske avveininger må ligge til de folkevalgte og ikke til domstolene. Domstolenes oppgave er å løse enkeltsaker, og de mangler både kapasitet og vidsyn til å avveie de komplekse hensynene som er nødvendige for å håndtere de raske klimaendringene.

Internasjonale konvensjoner og avgjørelser fra internasjonale domstoler får imidlertid stadig større rettslig betydning. Det internasjonale havrettstribunalet kom i 2024 med en rådgivende uttalelse om statenes ansvar for klimaendringer under havrettskonvensjonen. Tilsvarende ba FNs generalforsamling i 2024 den internasjonale domstolen i Haag om en rådgivende uttalelse for å klargjøre statens menneskerettslige forpliktelser, som nå er under behandling.

Kontroll av myndighetsutøvelse

I 2024 avgjorde EMD saken KlimaSeniorinnen v. Sveits. EMD kom med viktige avklaringer av fortolkningen av EMK på klimaområdet, og konkluderte med at Sveits hadde krenket retten til privatliv og familie etter EMK artikkel 8. I Nederland kom landets høyesterett i saken Urgenda i 2019 til at staten hadde en positiv forpliktelse til å kutte i klimagassutslipp, og forankret dette i EMK artikkel 2 og 8 og i internasjonal rett. Også det norske klimasøksmålet, plenumssaken fra 2020, er klaget inn for EMD, og ble tatt til behandling i 2024. Avgjørelsen er ikke kommet, men det blir interessant å se hvordan EMD vurderer om Norge overholder sine menneskerettslige forpliktelser. Høyesterett kom som kjent til at vedtaket som tildelte utvinningstillatelser, ikke var i strid med EMK artikkel 2 eller 8. 

Dette illustrerer hvordan domstolene ved å sikre effektiv og rettferdig håndheving av nasjonale lover og internasjonale forpliktelser er en forutsetning for demokratiet på klimaområdet. Når domstolene vurderer om myndighetene har vedtatt tilstrekkelige tiltak for å oppfylle sine klimaforpliktelser, griper ikke dette inn i demokratiet. Domstolenes oppgave er å kontrollere myndighetsutøvelse, sikre respekt for menneskerettighetene, og gjennomføre folkerettslige forpliktelser. Mandatet til nasjonale domstoler og EMD komplementerer demokratiske prosesser hvor klimapolitikken utvikles. Like viktig som debatten om hvordan klimasøksmål utfordrer demokratiet, er derfor en debatt om domstolens viktige funksjon i å verne om rettsstatsverdiene.  

Som uttrykt av EMD i saken mot Sveits så er klimakrisen «one of the most pressing issues of our times». Et spørsmål er om samspillet mellom domstolene og de øvrige myndighetene, innenfor rammene av demokratiet og rettsstaten, kan bidra til å håndtere klimautfordringen.

Dommeretikken

Klimasøksmålene involverer komplekse juridiske spørsmål som utfordrer domstoler og dommere. Sakene stiller store krav til dommerens juridiske kompetanse, og til vitenskapelige forståelse for klimaendringene. Klimasøksmål forsterker spenningen mellom demokrati og rettsstat, og dommeren må opprettholde høy integritet når de ulike interessene avveies, og respektere grensene for domstolens rolle vs. de øvrige myndigheter. Dette gir bidrag til å trygge legitimiteten til domstolens avgjørelse og tilliten til domstolene.

Vi bør reflektere over om dommere kan etablere en referanseramme for etisk vurdering som gjør dommerne godt i stand til å håndtere de krevende spørsmål og dilemmaer som klimaendringer og klimasøksmål reiser. Vi vil antyde noen momenter for dommeretikken i klimasøksmål:  

  • Dommeren har en etisk plikt til å dømme i klimasøksmål uavhengig, upartisk og uten utilbørlig påvirkning.
  • Dommeren skal utøve kontroll over handlinger utført av de andre statsmaktene også i klimasøksmål, og denne kontrollen må utføres basert på kunnskap, og med respekt for de andre statsmaktenes rolle.
  • Dommeren må dømme i klimasøksmål på grunnlag av oppdatert vitenskapelig kunnskap om fakta.
  • Dommeren må tolke nasjonale og internasjonale rettskilder i lys av rettsutviklingen, samfunnsendringer og den relevante klimatrusselen.
  • Dommeren må ha i mente de grenseoverskridende og intergenerasjonelle aspektene ved klimasøksmål.
  • Dommeren må gjøre dette med samvittighetsfullhet, nysgjerrighet, tålmodighet, mot og evnen til å kommunisere med partene og samfunnet ellers.

Om dette er de mest relevante momenter kan diskuteres, men vi tror refleksjon rundt dommeretikk i klimasøksmål kan hjelpe dommeren å navigere i et krevende farvann, og gi næring til domstolens evner til å oppfylle sin rolle i samspillet mellom demokrati og rettsstat for å gi svar på en av de mest presserende utfordringer i vår tid.