I nærmere to uker er nær sagt hele Høyesterett fullt beskjeftiget med ankeforhandlingene i klimasøksmålet som Greenpeace og Natur og Ungdom har anlagt mot staten. Saken er ekstraordinær, og Høyesteretts dom vil kunne få vidtrekkende rettslige og politiske konsekvenser. At Høyesterett er samlet i plenum, synes helt på sin plass.
Etter å ha fulgt med på i hvert fall deler av videostrømmen av ankeforhandlingene de første fire dagene, er imidlertid spørsmålet om det virkelig kan være nødvendig å holde på så lenge. Trengs det syv rettsdager for å skaffe Høyesterett det faktiske og rettslige grunnlag som trengs for å avgjøre saken? Med utgangspunkt i den svært dominerende plass muntlige forhandlinger har i gjeldende norske rettergangsregler, er det faktisk mulig svaret på dette spørsmålet er ja. Det ser ut til å være svært mange dokumentbevis som må leses opp eller gjennomgås. Og som påpekt av Domstolskommisjonen: Oppfatningen av at et muntlig møte med opplesning av dokumentbevis er den beste opplysningsformen, har lange tradisjoner i norsk rett. Denne oppfatningen synes også å ha påvirket hvor omfattende muntlig presentasjon av rettskildematerialet som forventes, eller i hvert fall tillates.
Om vi legger til grunn at gjeldende norsk prosessrett gjør det påkrevd med syv dagers ankeforhandling i klimasaken, er imidlertid neste spørsmål om ikke dagens regime bør tas opp til vurdering. Dersom vi sammenligner klimasaken for Høyesterett med hvordan ulike overnasjonale og utenlandske domstoler håndterer store prinsippsaker, er det ikke lett å se for seg at man i noe sammenlignbart rettssystem ville satt av noe i nærheten av syv rettsdager til muntlige høringer.
Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), EU-domstolen og EFTA-domstolen nøyer seg alle med muntlige høringer som er ferdige i løpet av én rettsdag. Da EMDs storkammer i 2019 felte dom over norsk barnevernsrett i Strand Lobben m.fl. mot Norge, skjedde det etter en muntlig høring på knappe to timer en høstdag i 2018. EU-domstolens storkammer er ofte like effektivt, men trengte en full rettsdag på åtte timer på høringen i den monumentale Schrems II-saken om personvernavtalen mellom EU og USA. I løpet av den tiden fikk man imidlertid tid til både innlegg og replikker fra Schrems selv, det irske datatilsynet, Facebook, amerikanske myndigheter, tre intervenerende interesseorganisasjoner, seks EU-stater, EU-parlamentet, Kommisjonen og Det europeiske personvernrådet. Resultatet ble en skjellsettende dom på over 200 avsnitt som har skapt bølger på begge sider av Atlanteren, men uten at noen av kritikerne har anført at rettergangen ikke var betryggende.
EFTA-domstolen følger EU-domstolen også her. De «store» sakene om hjemfallsretten, spilleautomatene og unionsborgerdirektivet ble alle avgjort etter muntlige høringer på én dag, og det samme vil etter all sannsynlighet skje med den verserende NAV-saken. Det er heller ikke slik at denne tilnærmingen er begrenset til saker hvor EFTA-domstolen «bare» uttaler seg om rene tolkningsspørsmål. Da domstolen i 2012 ila Posten Norge et overtredelsesgebyr på nærmere 100 millioner norske kroner for brudd på EØS-avtalens konkurranseregler, skjedde det etter en muntlig høring på én dag. Når EFTA-domstolen i løpet av vinteren skal ta stilling til gebyret på over 1 milliard kroner som ESA har ilagt Telenor for konkurransebegrensende atferd, vil det neppe settes av mer tid.
Om man skulle mene at prosessregimene i disse overnasjonale domstolene er så forskjellige fra norsk tradisjon at overføringsverdien er begrenset, kan man rette blikket mot nasjonale domstoler i andre land. Den tyske forfatningsdomstolen brukte sommeren 2019 to rettsdager på høringen i den monumentale PSPP-saken, hvor domstolen deretter felte dom over så vel den Europeiske sentralbanken som EU-domstolens forståelse av førstnevntes kompetanse. I løpet av den tiden fikk man ikke bare tid til prosedyrene, men også forklaringer fra et stort antall sakkyndige vitner. Selve dommen fyller 110 tettskrevne sider, og etterlater liten tvil om at saken reiste uhyre komplekse spørsmål i et mildt sagt krevende rettslig farvann.
Bildet er langt på vei det samme om man vender seg til nasjonale domstoler i common law-tradisjonen. US Supreme Court bruker sjelden mer enn en formiddag på muntlige høringer i en sak, uansett hvor kontroversiell og utfordrende den måtte være. Da domstolen i 2015 slo fast at grunnloven beskytter likekjønnete ekteskap i Obergefell v. Hodges, skjedde det etter en høring på knappe tre timer. Halvannen time var tilstrekkelig i Bostock v. Clayton County, hvor det deretter ble slått fast at også seksuell orientering og kjønnsidentitet er omfattet av diskrimineringsvernet i Civil Rights Act.
I Storbritannia trengte UK Supreme Court tre rettsdager for høringen i den skjellsettende R (Miller) v Secretary of State for Exiting the European Union, hvor det deretter ble slått fast at den britiske regjeringen ikke kunne melde Storbritannia ut av EU uten parlamentets samtykke. Deler av tidsbruken skyldtes imidlertid at saken ble hørt sammen med tre saker som handlet om også de skotske, walisiske og nord-irske nasjonalforsamlingene måtte gi sitt samtykke, med omfattende innlegg fra deres representanter.
Kontrasten er også stor om vi vender oss til våre nærmeste naboer. Danmarks Højesteret brukte eksempelvis i 2012 to rettsdager på den muntlige høringen i den såkalte Lisboa-saken, hvor retten i plenum skulle ta stilling til intet mindre enn om Danmarks ratifisering av EUs Lisboatraktat var grunnlovsstridig.
Et siste eksempel er prosessopplegget i Nederlands Høyesterett i det mest kjente klimasøksmålet hittil – den banebrytende Urgenda-saken. På samme måte som de to forutgående instansene, nøyde Hoge Raad seg med én rettsdag for de muntlige prosedyrene, før dommerne avsa dom over nederlandske myndigheters klimapolitikk. Saken skiller seg fra den norske klimasaken på en rekke punkter, men det er neppe grunnlag for å mene at kompleksiteten i saken som Høyesterett nå behandler, er større enn kompleksiteten i Urgenda-saken, verken når det gjelder faktum eller juss.
At «alle» andre opererer med langt mer konsentrerte høringer, også i de største og viktigste saker i de øverste domstolene, trenger ikke i seg selv bety at den norske tilnærmingen bør endres. Det kan være at det er vi som har den best tenkelige ordningen for ankeforhandlinger i siste instans, og at så vel skattebetalere som parter derfor får tåle kostnadene dette bringer med seg. Et slikt forsvar av status quo burde imidlertid vært underbygget med forskning som viser at dagevis med høytlesning av dokumentbevis og rettskilder faktisk er den beste måte beslutningstakere kan tilegne seg den informasjonen som de trenger for å kunne avgjøre komplekse saker. Domstolkommisjonens forsiktige spørsmål om det kan finnes andre måter å tilføre retten den nødvendige kunnskap på som ivaretar hensynet til kontradiksjon og offentlighet, men som samtidig kan redusere tidsbruken i hovedforhandling, tilsier vel at i hvert fall den kommisjonen ikke er kjent med noen slik forskning.
I den grad dagens regime bare er et resultat av at vi «alltid» har gjort det på denne måten, kan det være grunn til å påpeke at Høyesteretts rolle synes å ha endret seg markant i løpet av de siste tiårene. For dagens nokså rendyrkede prejudikatdomstol er forskjellen til de internasjonale og utenlandske domstolene nevnt ovenfor langt mindre enn den var tidligere, da det var større realitet i at Høyesterett også kan overprøve bevisvurderingen i en påanket dom, og da oppmerksomheten i større grad var rettet mot konkret rettsanvendelse enn generelle rettssetninger.
Høyesteretts endrede rolle leder også frem til et mer sekundært, men kanskje likevel ikke helt irrelevant hensyn: ønsket om en opplyst offentlig samtale om store og viktige rettslige spørsmål. Strømmingen av ankeforhandlingene i klimasaken representerer her et stort skritt i riktig retning, som man bare kan håpe at videreføres som fast praksis også etter at koronaepidemien er overstått. Men dagevis med monolog er ikke akkurat noen invitasjon inn i jussens verden til interesserte samfunnsborgere. Det er neppe mange som kan eller vil sette av syv dager for å følge disse ankeforhandlingene, sakens viktighet til tross.
