Det vises til professor Torvunds debattinnlegg vedrørende VG-saken om Knut Hamsuns arvinger. Situasjonen innlegget kommenterer er som følger: Et forlag ønsker å gi ut Sult som lydbok, lest med stemmen til Knut Hamsun. Stemmen er generert ved hjelp av kunstig intelligens (KI). I Torvunds innlegg drøftes det hvorvidt arvingene kan motsette seg dette, og det konkluderes med at det kan de neppe.

Torvund argumenterer for at KI-generte stemmer er en ytring, som er vernet av Grunnloven § 100. Da kreves det lovhjemmel for å pålegge rettslig ansvar overfor dem som fremsetter ytringen, det vil si forlaget, mener Torvund.

Når det ikke finnes slik klar lovhjemmel, blir konklusjonen til Torvund som nevnt over.

Grunnloven § 100

Jeg vil driste meg til å mene at det neppe er så enkelt. Det er ingen tvil om at selve budskapet den KI-generte stemmen fremfører, må anses som en ytring som er vernet etter Grunnloven § 100. Jeg kan imidlertid ikke se at Grunnlovens bestemmelse om ytringsfrihet gir holdepunkter for at ytringer også alltid skal kunne fremsettes med en KI-generert stemme, med mindre annet følger av klar lovbestemmelse. Det er klart at man må se hen til tonefall og stemmebruk når man tolker innholdet i en ytring, jf. jf. Kierulfs bok Hva er Ytringsfrihet, kap. 2 side 22 flg. I nærværende tilfelle er imidlertid spørsmålet om ytringen kan fremsettes med en KI-generert stemme, ikke om ytringen i seg selv kan fremsettes.

Det er neppe slik at stemmen som er brukt for å fremsette ytringen alltid er en del av ytringen, på en slik måte at også muligheten til å bruke stemmen skal være vernet av Gunnloven § 100. Formålet bak Grunnlovens § 100 støtter en slik forståelse. Formålet bak ytringsfriheten kan grovt å upresist oppramses til å være å legge til rette for fri meningsutveksling, legge til rette for sannetssøken, og legge til rette for fri meningsdannelse, jf. nevnte bok fra Kierulf kapittel 3.

Ingen av disse hensynene begrunner at ytringer alltid skal kunne fremsettes med en KI-generert stemme. Hvorvidt den KI-genererte stemmen er en del av ytringen på en slik måte at også bruken av den KI-genererte stemmen vernes, må antakelig vurderes konkret.

Man kan kanskje se det slik at innholdet i budskapet vil være vernet av Grunnloven § 100, men ikke alltid innpakningen.

Som Sondre Knudsen påpeker i sin masteroppgave, er bruken av andre stemmer regulert gjennom lov enkelte steder, og her vil bruk av andres stemme for andre formål enn the legitimate information of the public, i utgangspunktet ikke kunne skje uten samtykke, se Knudsen i Den rettslige beskyttelsen av musikkartisters personlige særpreg når kunstig intelligens (KI) brukes til å generere musikk med artistens stemme, side 42.

Kanskje må en tilsvarende distinksjon gjelde etter norsk rett også.

Arvingenes rettslige mulighetsrom

Torvund går videre over til å vurdere bestemmelser i åndsverkloven og skadeerstatningsloven, for å finne frem til en bestemmelse som kan begrense forlagets handlingsrom.

Det er imidlertid verdt å påpeke at problemstillingen også vil kunne berøre bestemmelser i markedsføringsloven, for eksempel § 25 som forbyr handlinger i strid med god forretningsskikk, eller § 30 som forbyr visse etterligningshandlinger. Det er på det rene at ingen av bestemmelsene, verken i markedsføringsloven, åndsverkloven eller i de andre immaterialrettslovene regulerer forholdet eksplisitt.

Hvorvidt arvingene vil kunne motsette seg bruken, vil antakeligvis bero både på hvordan forlaget bruker stemmen, og på i hvor stor grad hensynene bak markedsføringsloven og immaterialrettslovene gjør seg gjeldende.

Det er i alle tilfeller grunn til å spørre om det bør være slik at et forlag uten samtykke, og uten å betale vederlag til arvingene, står fritt til å bruke forfatterens egen stemme for å genere inntekter utelukkende til seg selv. Når det oppstår nye måter å bruke og tjene penger på avdødes stemmer på, bør det neppe være noen automatikk i at det alltid er fritt frem å gjøre dette, uten samtykke fra arvinger.