Advokat Mageli er uenig i professor Stavangs kritikk av Høyesterett. Han mener kapitaliseringsrentens funksjon i økonomisk teori har liten eller ingen overføringsverdi ved utmåling av ekspropriasjonserstatning. Jeg følger ham et stykke på vei.
Det rettslige utgangspunktet er det uansett enighet om – den som blir utsatt for ekspropriasjon skal ha full erstatning. Det innebærer at vedkommende skal stilles økonomisk som om tvangsavståelsen ikke hadde funnet sted. Problemet er av praktisk art. Og som Mageli påpeker, så har især behandlingen av usikkerhet i inntektstapene skapt mye forvirring.
Økonomer vil mene at «full erstatning» innebærer at usikkerheten (standardavviket) i anslaget på de fremtidige tapene perfekt gjenskapes ved at erstatningsutbetalingen reinvesteres i kapitalmarkedet med presis samme risiko/standardavvik som de opprinnelige kontantstrømmene. Dersom for eksempel inntekt fra skogbruk varierer mye rundt forventet verdi, så må erstatningen investeres med høyere risiko, alt annet likt. Altså; med en mer usikker inntektsstrøm fra det eksproprierte objektet må skadelidte ta høyere risiko når han investerer erstatningen, for slik å være i samme økonomiske situasjon som før ekspropriasjonen. Dette er et matematisk korrekt resonnement.
Kollisjon
Mageli har rett i at denne matematiske elegansen kolliderer med juristenes enkle bevisregler. Etter overvektsprinsippet skal det mest sannsynlige utfall legges til grunn som sikkert. De fremtidige tapene skal ikke anses som en forventet verdi med usikkerhet rundt seg. Etter juridisk metode legges, som en forenkling av virkeligheten, det beregnede fremtidstapet til grunn som helt sikkert.
Mageli har derfor rett i at kapitaliseringsrenten ikke skal ha et risikotillegg begrunnet i at tapsanslagene er usikre. Men tapene må likevel neddiskonteres med en eller annen rente for å beregne en erstatningsutbetaling i dag. Og nåverdien av en sikker kontantstrøm fremkommer ved å bruke en sikker rente. For å sikre ekspropriaten full erstatning må kapitaliseringsrenten derfor være en sikker rente. Det er ikke økonomisk teori eller kapitaliseringsrentens funksjon, men matematikk. For å sikre skadelidte full erstatning må kapitaliseringsrenten være en sikker rente, uten et risikotillegg. Dersom en legger til et risikotillegg, vil skadelidte få mindre enn full erstatning.
Tilpasningsplikten
Og da kommer vi til det egentlige problemet i disse sakene, nemlig hvordan tapsbegrensningsplikten – også kalt skadelidtes tilpasningsplikt – skal komme til uttrykk. Det blir formulert som at skadelidte må akseptere å ta risiko når erstatningsbeløpet skal reinvesteres, og at det er noe som begrunner at kapitaliseringsrenten skal være høyere enn en sikker rente. Men det er å blande epler og pærer, og å gi kapitaliseringsrenten flere funksjoner enn den kan bære. Erstatningens størrelse bør ikke påvirkes av skadelidtes evne til å bære risiko. Den risikobærende evnen avhenger av individuelle forhold hos skadelidte som er ekspropriasjonen uvedkommende, som for eksempel formue for øvrig, likviditetspreferanse og alder.
Skadelidtes tilpasningsplikt – som står sentralt i erstatningsretten – bør i stedet komme inn når det fremtidige inntektstapet beregnes. Det vil for eksempel kunne legges til grunn at skadelidte må foreta endringer i den gjenværende gårdsdriften for å begrense tapet som følger av tvangsavståelsen.
Unødvendig komplisert
Gitt at en ser bort fra usikkerhet i inntektstapene, slik også Mageli argumenterer for, og at tilpasningsplikten tas når de fremtidige inntektstap fastsettes, bør kapitaliseringsrenten være en sikker realrente som ikke er næringsspesifikk. Det vil være en enkel regel som sikrer prosesseffektivitet og forutsigbarhet. Og det er gode grunner for å fastsette den i forskrift, slik det nå gjøres på personskadeområdet.
Standardrenten fastsatt av Høyesterett gir ikke ekspropriaten full erstatning. Og det er ikke fordi kapitaliseringsrentens funksjon i økonomisk teori ikke passer i jussen, men kanskje fordi dette spørsmål over tid er blitt unødvendig komplisert.
