Professor Stavang reiser i Rett24 spørsmål om Høyesteretts metodebruk ved fastsettelsen av kapitaliseringsrenta – HR-2025-2364-S.

Kapitaliseringsretnas funksjon i økonomisk teori var et av de temaene som sto sentralt i Høyesterett i storkammeravgjørelsen. Høyesterett hadde oppnevnt tre professorer i økonomi, som avga en tung faglig rapport med tittelen Kapitaliseringsrente innenfor jordbruk og skogbruk. De rettsoppnevnte sakkyndige forklarte seg i tillegg direkte for Høyesterett.

Kapitaliseringsrentas funksjon er forskjellig, avhengig av om den brukes av økonomer for å finne nåverdien av en framtidig kontantstrøm eller om den brukes ved fastsettelse av ekspropriasjonserstatning.

Kapitaliseringsrenta brukt i en økonomisk modell

Økonomene bruker kapitaliseringsrente når nåverdien av en framtidig kontantstrøm skal fastsettes, ofte i forbindelse med kontantstrømmetoden. Metodebruken kjennetegnes av at kapitaliseringsrenta/avkastningskravet/diskonteringsrenta (kjært barn har mange navn) reflekterer usikkerheten (risikoen) ved den framtidige kontantstrømmen.

Usikkerheten kan være stor eller liten og den kommer til uttrykk i størrelsen på risikopremien som er uttrykk for hva vi forventer å få i avkastning utover den risikofrie avkastningen.

Framgangsmåten som brukes i økonomisk teori for å finne avkastningskravet, er i seg selv en meget krevende øvelse hvor den såkalte kapitalverdimodellen står sentralt. Den ble grundig gjennomgått av de sakkyndige i Høyesterett.

Risikopremien vil være høyere jo mer usikker den framtidige kontantstrømmen er. Stor usikkerhet vil gjenspeile seg i høy kapitaliseringsrente.

Utmåling av bruksverdierstatning ved ekspropriasjon

Vender vi blikket mot jussen har ikke kapitaliseringsrenta noen funksjon ved fastsettelsen av de framtidige inntektene som skal erstattes, enten det dreier seg om utmåling av bruksverdi ved ekspropriasjon etter vederlagsloven § 6 eller ved fastsettelse av erstatning etter skadeserstatningsloven. Det framtidige inntektstapet erstattes med samme beløp uavhengig av om størrelsen på tapet er sannsynliggjort med 51 prosent, 60 prosent, 80 prosent eller høyere.

Det er dette økonomer synes er pussig: Usikkerhet knyttet til den framtidige inntektsstrømmen som skal erstattes, løses i jussen av bevisreglene (overvektsprinsippet). Økonomene løser usikkerheten gjennom størrelsen på kapitaliseringsrenta.

Når de fremtidige tapte inntektene er fastsatt ved bruk av de rettslige bevisreglene, vendes oppmerksomheten mot et forhold som ikke har noen plass i økonomiske modeller: Skadelidtes tapsbegrensningsplikt eller tilpasningsplikt som er begrepet som brukes i ekspropriasjonsretten. Spørsmålet er hvilken risiko skadelidte må forventes å ta for å gjøre erstatningsbeløpet rentebærende.

Nåverdien av det beløpet man er kommet fram til gjennom bruk av det rettslige overvektsprinsippet, styres av den risikoen man forventer at skadelidte skal ta for at beløpet skal gi avkastning. Dette er et rettslig og ikke et økonomisk spørsmål og har intet med den metoden økonomene bruker for å finne nåverdien av en framtidig kontantstrøm.

Ikke treffende

Flere økonomer, også framtredende jurister, har i en årrekke hevdet at Høyesterett har misforstått kapitaliseringsrentas funksjon. Forholdet er snarere at Høyesterett i storkammeravgjørelsene har klargjort at kapitaliseringsrentas funksjon, slik den brukes i økonomiske modeller, har liten eller ingen overføringsverdi ved utmåling av ekspropriasjonserstatning.

Begreper er viktige, og begrepenes meningsinnhold fylles av den funksjon de har. I ekspropriasjonsretten gir kapitaliseringsrentas uttrykk for skadelidtes tilpasningsplikt (tapsbegrensningsplikt) – ikke som et uttrykk for usikkerheten ved størrelsen på den framtidige kontantstrømmen, eller den kontrafaktiske inntekten som er det uttrykket økonomer ofte bruker.

Høyesterett har brukt vanlig juridisk metode for å ta stilling til det spørsmålet som sto til prøving. Det hadde vært underlig om Høyesterett skulle ha gått lenger enn det den gjorde for å redegjøre nærmere for hvorfor den modellen som brukes i økonomisk verdsettelse, ikke har overføringsverdi til jussen. Derfor er ikke professor Stavangs kritikk av Høyesteretts metodebruk treffende.