I Høyesteretts årsmelding heter det at hovedoppgaven er «å gi rettsavklaring og bidra til rettsutvikling innenfor rammene av Grunnloven, lovgivningen og Norges folkerettslige forpliktelser».

Med virkning fra 1. juli 2025 ble straffeloven § 300 om voldtekt til samleie av barn under 14 år endret ved at minstestraffen på fengsel i tre år ble opphevet. Videre ble domstolene gitt noe friere skjønn ved straffutmålingen ved at det tidligere normalstraffenivået på ubetinget fengsel i fire år ikke lenger skal praktiseres.

Samtidig uttales det i Prop. 132 L (2024-2025) at «formålet med de reduksjonene som departementet foreslår ikke er å endre det generelle straffenivået, men å gjøre strafferammene mer realistiske». Høyesterett har behandlet denne lovendringen i to saker – HR-2025-1727-A og HR-2026-713-S.

Når disse dommene ses i sammenheng, har ikke Høyesterett levd opp til hovedoppgaven, men mer bedrevet rettsforvirring.

Dommen fra avdeling

Fornærmede, en jente på 13 år og 7 måneder, hadde kontaktet domfelte på sms. Domfelte var 18 år og 5 måneder. Etter kort tid oppsøkte hun ham hjemme hvor de samme natt gjennomførte oralsex og tre samleier uten bruk av prevensjon, men uten sædutløsning. Fornærmede hadde opplyst at hun var 15 år gammel.

Ved vurderingen av straffenivået heter det innledningsvis:

«Da lovbruddene skjedde, var fornærmede 13 år og 7 måneder. Tatt i betraktning at straffeloven § 299, jf. § 300 rammer seksuell omgang med barn fra 0 til 14 år, innebærer det at hun aldersmessig var i det øvre sjiktet av hva som rammes av bestemmelsene, og i en alder som omfattes av uttalelsene i forarbeidene om at det ikke skal gå et skarpt skille basert på om fornærmede snart fyller eller nylig har fylt 14 år» (min uthevelse).

Det uthevede utsagnet er en skivebom, idet samleie med barn opp til ca. 10 år normalt omfattes av det strengere straffebudet i § 301. Om det praktiske anvendelsesområdet for § 300 uttales det i Rt. 2012 s. 1261 at «[d]et er særlig i kontakten mellom spenningssøkende, nysgjerrige jenter i 13-års alderen og gutter i 18-19 års alderen at situasjoner som i denne saken er typisk».

Fornærmede i vår sak var litt over midten av denne 13-årsgruppen.

Den videre drøftelsen preges av skivebommen når det konkluderes med et straffenivå på fengsel i 1 år og 6 måneder – halvparten av tidligere minstestraff.

Ett år ble gjort betinget «som følge av tiltaltes unge alder og den begrensede aldersforskjellen». Aldersforskjellen var 4 år og 10 måneder, og i overkant av 1 ½ år for hva som kan gi grunnlag for straffritak etter § 308. 

Storkammerdommen

En mann på 18 år og én måned hadde gjennomført ett oralt og deretter ett vaginalt samleie uten bruk av prevensjon med sædutløsning i fornærmede. Fornærmede var 13 år og 9 måneder. De hadde kommet i kontakt på en chat-tjeneste, og ble raskt enige om å være kjærester. Fornærmede hadde gjort domfelte kjent med sin alder.

Etter kort tid ba domfelte om å få nakenbilder av henne – noe hun etterkom. Deretter fikk han henne til å masturbere seg mens han fulgte med på FaceTime. Han var tydelig på at hun måtte gjøre det dersom han fortsatt skulle ha kontakt med henne.

Samleiet skjedde hjemme hos fornærmede. I motsetning til hva som var tilfellet i HR-2025-1727-A, spilte fornærmede i denne saken en mer passiv rolle. Dette illustreres av at etter at domfelte hadde slikket hennes kjønnsorgan, spurte han henne om å «få tease fornærmede med tuppen av penis» – noe fornærmede aksepterte. Deretter ble samleiet gjennomført.

Høyesteretts flertall, åtte dommere, kom til at riktig straffenivå var fengsel i 2 år og 6 måneder, mens mindretallet, herunder justitiarius, kom til at riktig straffenivå var fengsel i 3 år. Deler av straffen ble gjort betinget begrunnet i at den domfelte hadde diagnose Aspergers syndrom og ADHD. Selv om aldersforskjellen var et halvt år mindre enn i HR-2025-1727-A, og overskred grensen for straffritak etter § 308 med ca. ett år, ble det ikke drøftet om dette tilsa at deler av straffen skulle gjøres betinget.

Rettsforvirring

HR-2026-713-S ble behandlet i storkammer etter at den var behandlet i avdeling som besluttet forsterket rett. Bakgrunnen er åpenbar: Avdelingen hadde funnet straffenivået i HR-2025-1727-A problematisk.

Dette poenget forsvinner både i flertallets og mindretallets begrunnelse selv om de understreker at handlingen i HR-2026-713-S var «kvalifisert mer alvorlig» (flertallet), og at «[g]raden av krenkelse gjør at saken skiller seg markert fra saksforholdet i HR-2025-1727-A» (mindretallet). Men det begrunnes ikke hvorfor den ubetingete straffen settes henholdsvis fem og seks ganger så høyt. Vi får heller ingen begrunnelse for hvorfor aldersforskjellen i denne saken, som var et halvt år kortere, ikke kunne begrunne delvis betinget dom.

Jeg er enig i at dersom man ser bort fra alder, er handlingen i HR-2026-713-A, noe grovere, særlig under henvisning til hvordan samleiet ble oppnådd. At den domfelte i HR-2025-1727-A ikke hadde sædutløsning i fornærmede utgjør også en viss forskjell, men forskjellen er marginal hensett til hva som kunne ha skjedd ved et uhell. Derimot er aldersforskjellen i HR-2026-713-S i forhold til § 308 atskillig mindre enn i HR-2025-1727-A. Dette oppveier langt på veg forskjellen i grovhet.

Når faktum i disse sakene ses i sammenheng, er det etter min mening åpenbart at Høyesterett i realiteten satte straffenivået i HR-2025-1727-A til side. I fremtidige saker er det dermed ikke aktuelt å se hen til den saken ved straffutmålingen. Når Høyesterett ikke markerte dette, men tvert om formulerte seg som om dette ikke er tilfellet, har man legitimert nivået i HR-2025-1727-A, og ikke etterlevd hovedoppgaven. Dette er rettsforvirring og ikke rettsavklaring.

Høyesterett behandler i dag få straffesaker. Det er derfor viktig å markere eventuelle endringer i forhold til tidligere praksis – noe som ble forsømt i HR-2026-713-S.