Korona, kontrakter og force majeure

Store deler av verden har på kort tid blitt rammet av et sykdomsutbrudd som begrenser handlingsrommet til alle bedrifter. I overskuelig fremtid ser tiltakene ut til å bli stadig strengere.

Et presserende spørsmål er om koronapandemien kan gi rett til kansellering eller justering av kontraktsforpliktelser på grunn av force majeure. Et juridisk konsept de fleste har hørt om, men som ofte misforstås, og som har varierende innhold og konsekvenser.

Spørsmål om avkortning av forpliktelser på grunn av sykdomsutbruddet kan oppstå i alle mulige kontrakter.

Hvis den ene parten er forbruker, er kontrakten normalt regulert av tvingende lov, f.eks. forbrukerkjøpsloven eller pakkereiseloven, som har som hovedformål å beskytte forbrukeren. Og disse lovene har utførlige regler om bortfall av forpliktelser på grunn av uforutsett utvikling.

Pandemien har særlig stor innvirkning på arbeidslivet. Innen arbeidsretten er det velprøvde regler om sykemelding, permittering og oppsigelse som regulerer situasjonen.

Spørsmålet om force majeure er primært relevant ved kontrakter om salg av varer, eiendom og tjenester mellom næringsdrivende. Og i det følgende skal vi holde oss til det.

Hva er force majeure?

Mellom næringsdrivende er det normalt kontraktsfrihet. De fleste omfattende forretningskontrakter inneholder bestemmelser om bortfall eller justeringer av kontrakten dersom det oppstår uforutsette omstendigheter som gjør kontrakten vanskelig eller umulig å oppfylle. Normalt omtales dette som force majeure eller kontrollansvar. I engelsk rett brukes begrepet «act of God», som viser at protestanter anser Vårherre som en ganske krevende kar.

Force majeure innebærer at det er mer eller mindre umulig å oppfylle en kontrakt på grunn av uforutsette begivenheter utenfor en parts kontroll. Det kan dreie seg om menneskeskapte begivenheter som streik, transportforbud, opprør, statskupp og krig eller naturgitte forhold som jordskjelv, flom, orkaner, og altså epidemier.

I utgangspunktet må spørsmålet om force majeure vurderes utfra innholdet i den konkrete avtalen, og en tolking av denne. Men dersom avtalen er taus eller uklar, finnes det generelle regler om force majeure og kontrollansvar i alminnelig kontraktsrett, som er utformet i rettspraksis. En utfordring er at mange av dommene er gamle, og gjelder andre situasjoner, særlig råvaremangel og blokade under verdenskrigene. Globale og nasjonale bevegelsesrestriksjoner grunnet en pandemi er noe nytt.

Vi advokater er godt vant med å skrive force majeure-klausuler, men få av oss har opplevd at de blir aktuelle. Inntil nå. På grunn av mangelen på relevant praksis er det å vanskelig trekke opp klare grenser for hva som regnes som force majeure i 2020.
Norske næringsdrivende har ofte inngått kontrakter som er underlagt fremmede lands rett. Læren om force majeure og kontraktsjustering på grunn av bristende forutsetninger varierer betydelig i ulike rettssystemer. I de skandinaviske land er kontraktsretten relativt pragmatisk og fleksibel, mens de angloamerikanske rettssystemer følger et hovedprinsipp om at avtalens ordlyd skal følges nesten uansett hva som skjer.

Grensen for force majeure beror altså på den individuelle kontrakt, der det er store variasjoner. Men det kan likevel gjøres noen systematiske betraktninger basert på generell kontraktsrett og vanlig avtalepraksis.

I hvilken grad en part kan påberope force majeure, beror for det første på hva kontraktsparten skal yte. Praktisk og juridisk går det et skille mellom den parten som skal betale penger og den parten som skal levere en vare eller tjeneste. Den første omtales som pengedebitor, den andre som realdebitor.

Force majeure for pengedebitor

For pengedebitor er det magre muligheter til å påberope seg force majeure.

For det første kan en kjøper generelt sett ikke heve avtalen fordi han ikke lenger trenger det han har kjøpt. Det er nå utvilsomt mange bedrifter som har kjøpt varer eller tjenester de ikke lenger kan utnytte praktisk og kommersielt. Som eksempel kan tenkes en charteroperatør som har leid et hotell i Italia for sommersesongen, et rederi som har bestilt et cruiseskip eller en konsertarrangør som har hyret inn artister. Så lenge motparten faktisk kan levere den bestilte ytelsen, er den klare hovedregel at det er bestillers problem om han har nytte av ytelsen. Avbestillingsrett krever hjemmel i avtalen. Hvis ikke avtalen gir noen slik rett, er bestillerens beste mulighet å prøve å forhandle seg ut av avtalen. Det blir vanskelig for varer og tjenester som det ikke lenger finnes et fungerende marked for.  

Det kan imidlertid tenkes at bestilleren ikke lenger har penger å betale med. Egen økonomisk svikt er ikke hevingsgrunn. Men er debitor insolvent, kan det selvsagt gi grunnlag for gjeldsforhandling eller en restrukturering gjennom akkord og konkurs. Det er imidlertid en større prosess som involverer alle kreditorer, ikke bare den aktuelle kontraktsparten.

Derimot kan det være grunnlag for force majeure hvis betaling ikke er mulig fordi de generelle betalingssystemene svikter. Hittil har ikke det vært noen aktuell problemstilling. Det som kanskje kan være mer praktisk, er at betalinger ikke kan gjennomføres fordi nøkkelpersonell hos betaler eller dennes bankforbindelse er indisponert på grunn av sykdom eller karantene. Normalt må betaleren kunne forutsette å finne alternative løsninger, men det kan tenkes at en helt kortvarig betalingsutsettelse kan godtas. Det må imidlertid fremheves at dersom det er snakk om varer som skal leveres mot betaling, kan man uansett ikke kreve levering uten oppgjør.  

Force majeure for realdebitor

For realdebitor, altså den som skal prestere noe annet enn penger, er det langt mer aktuelt med kontraktsomlegging på grunn av force majeure. Dette omfatter blant annet aktører som selger varer, eller tjenester som utleie, transport, håndverker- eller IKT-tjenester.

Det er imidlertid viktig å fremheve at force majeure ikke betyr at realdebitor har rett til å ta betalt for en ytelse som ikke leveres. Som eksempel kan tenkes at en bedrift har solgt anleggsmaskiner til en entreprenør. Maskinene skulle leveres fra Kina, noe som umuliggjøres på grunn av karantene. Selger kan selvsagt være helt skyldfri i dette, men kan likevel ikke kreve betalt. En part bærer alltid hovedrisikoen for at han kan levere egen forpliktelse.

Hvis det foreligger legitim force majeure, kan det derimot ha to andre konsekvenser for selger/tjenesteyter.

Den første konsekvensen er at realdebitor kan utsette oppfyllelsen eller kansellere kontrakten.

Er det snakk om leveranse av varer, vil selgers leveringsplikt gjenoppstå når det igjen er mulig å levere. Men forsinkelsen kan gi kjøper rett til å heve.

Det kan jo også tenkes at det er mulig for selger å skaffe den samme varen annetsteds. I utgangspunktet er selger forpliktet til å gjøre det han kan for å fremskaffe varen. Det kan f.eks. tenkes at maskinene kan bestilles fra Tyskland, men til langt høyere pris. Med mindre selger har tatt forbehold om leveransesvikt, må han være forpliktet til å påta seg store tap for å klare å levere. Hvor store er det vanskelig å kvantifisere generelt. Et viktig moment vil være hvor store tap kjøper lider ved ikke å få varen til avtalt tid. Et annet moment er hvorvidt kontrakten bærer preg av spekulasjon i markedsutvikling. Dersom selger f.eks. har tatt risiko ved inngåelse av futurekontrakt om leveranse av en gitt råvare til et gitt sted, er det neppe noe rom for force majeure. Man kan selvsagt ikke gi seg hen til å spekulere i fortjeneste forbundet med høy risiko, og så hevde seg ubundet når risikoen slår galt ut.

Den andre aktuelle konsekvensen av force majeure er at realdebitor kan fritas for erstatningsansvar overfor motparten. Selgeren som solgte anleggsmaskiner fra Kina kan slippe å erstatte kjøpers tap ved at byggeprosjektet stopper opp. Men det forutsetter da at selger legger ned all mulig innsats for å skaffe maskiner så raskt som mulig. I praksis kan spørsmålet for selger bli hva som er billigst: Å kompensere kjøpers tap eller finne en alternativ leveringskilde.   

Betydningen av tid og sted

Et viktig poeng er at force majeure ikke kan defineres utfra fenomenets art (krig, jordskjelv, epidemier etc.). Det dreier seg om hvilke omstendigheter kontraktsparten har mulighet til å ta i betraktning ved kontraktsinngåelsen. Det hjelper ikke om en hindring plent umuliggjør oppfyllelse dersom den fremsto som aktuell da kontrakten ble inngått; da har selger grunn til å ta forbehold. Hvorvidt en hendelse anses som force majeure handler altså om hva som kan anses som en ekstraordinær hindring på et gitt sted til en gitt tid.

Som eksempel på betydningen av sted: En regelrett storm kan utgjøre force majeure i Oslo, men neppe i Ålesund. Krigshandlinger er ekstraordinært i Norge, men ikke i Ukraina.

I betydningen av tid ligger at hva som defineres som ekstraordinært kan være raskt omskiftelig. Den krisen vi nå er inne i fremsto ganske utenkelig for bare noen uker siden. Men nå, når krisen nå er et faktum, kan det ikke anses som kontraktsrettslig ekstraordinært om situasjonen forverres betydelig, herunder at leveranser av essensielle varer og tjenester stopper helt opp. Det betyr at den som inngår en kontrakt nå må ta nødvendige forbehold, med mindre man har ambisjoner som forsikringsselskap.

En aktuell problemstilling er at en bedrift har noe leveransekapasitet, men ikke nok til å oppfylle alle inngåtte kontrakter. I så fall må det foretas en prioritering. Men den må skje etter saklige kriterier. Liv, helse og grunnleggende velferd bør selvsagt ha forrang. En transportør bør selvsagt prioritere å få frem medisiner fremfor badedyr. Et annet moment vil være hvilke kunder som har mest å tape på ikke å få levert. Utover det kan være naturlig å effektuere ordrer utfra når de kom inn.

I skrivende stund innfører staten omfattende forbud mot visse aktiviteter. At det er forbudt å oppfylle en kontrakt, f.eks. å gjennomføre et hotellseminar, vil i utgangspunktet innebære en form for force majeure for kontrakten mellom hotell og arrangør. Men det kan tenkes å ha kontraktsrettslig betydning hvem et forbud retter seg mot. Hvis forbudet retter seg mot arrangøren, er utgangspunktet at hotellet kan kreve betalt for møterom og opphold. Hvis det derimot er hotellet som forbys å tilby sine lokaler, kan det ikke kreve betaling. Av hensyn til virkningene i næringslivet, bør myndighetene så langt som mulig tenke gjennom utformingen av forbud og restriksjoner.      

Situasjonen er nå kaotisk. Vi vet ikke hvor omfattende, alvorlig og langvarig pandemien blir, og vi vet ikke i hvilken utstrekning og hvor lenge samfunnet er underlagt restriksjoner. Vi vet heller ikke hvilke samfunnsøkonomiske ettervirkninger pandemien vil få nasjonalt og globalt.

Men den som skal oppfylle en forpliktelse, er nærmest til å vurdere risikoen for at han ikke vil klare å levere sin egen forpliktelse. Man kjenner sin egen sårbarhet best. Utfra generelle regler om lojalitetsplikt i kontraktsforhold kan man ha en plikt til å informere motparter om risikoen for manglende oppfyllelse. Hvis selger vet nå at det er stor risiko for at han ikke kan levere anleggsmaskinene i slutten av mai, har han en plikt til å informere kjøper slik at denne har mulighet til tapsreduserende tiltak.

En følge av varsling av mulig leveransesvikt kan være at kunden hever kontrakten fordi det er sannsynliggjort at den ikke oppfylles (antesipert mislighold). Det er selvsagt uheldig hvis det viser seg at man likevel kunne levert. Dette dilemmaet er en av mange vanskelige vurderinger næringslivet nå står foran.

Generelle råd

Presise råd kan selvsagt ikke gis i en artikkel på overordnet nivå. Grad og art av risiko varierer også sterkt for ulike bedrifter. Også juridisk blir veien ut av denne krisen til mens man går. Men noen generelle råd kan det være rom for.

1. Det anbefales en generell gjennomgang av bedriftens driftskritiske kontrakter for å kartlegge:

a) Hvilke muligheter kontraktsmotpartene har for å kansellere eller justere sine forpliktelser pga. pandemien.

b) Hvilke muligheter bedriften selv har for å kansellere eller justere sine forpliktelser.

2. Uavhengig av medkontrahentens kontraktuelle rettigheter etter 1 a, bør bedriften vurdere risikoen for at motparten rent faktisk ikke leverer kontraktsmessig, f.eks. fordi denne blir insolvent eller ikke har tilgjengelig personell.

3. Basert på vurderingen under punkt 2 bør det avklares hvilke konsekvenser manglende leveranser innad har for bedriftens leveranser utad. Mer konkret: Kan dere levere, hvis ikke underleverandøren deres leverer? Og hvilke konsekvenser får det for deres kunde hvis dere ikke leverer?

4. Ved inngåelse av nye kontrakter (herunder revisjon) er det viktig å ha for øye at koronapandemien nå er et kjent og aktualisert fenomen. Det regnes derfor ikke lenger for en risiko utenfor partens kontroll. Spissformulert: Koronavirus er ikke force majeure for kontrakter som inngås fra nå. Det betyr at partene f.eks. må ta høyde for at store deler av arbeidsstokken kan bli indisponert, og at man ikke får inn underleveranser. Kontrakten bør derfor spesifikt regulere rett til bortfall og justering av kontrakten på grunn av utviklingen av epidemien eller følgene av denne. En part som likevel tar på seg kontraktsrisiko for utviklingen, bør kreve kompensasjon for det.

5. Foreta en risikobasert vurdering av hvilke kontraktsparter som bør informeres om mulig leveransesvikt, og på hvilken måte.

6. Vurder mulighet for å sikre kontrakter gjennom eksisterende eller tilgjengelige depositums-, garanti- og forsikringsordninger.